Blaafarveværket tester kanon

MODUM

Blaafarveværket
Jubileumsutstillingen – Norske høydepunkter fra Kode Bergen. Som del av utstillingen vises en serie akvareller utlånt fra KODE, vist for seg i Kittelsen-museet ved Koboltgruvene.

Kurator: Tone Sinding Steinsvik og Sverre Følstad

Utstillingen står til 4. oktober

Katalog ved Tone Sinding Steinsvik, Petter Snare, Jens Thiis, Gunnar Danbolt, Sverre Følstad.

Den aktuelle utstillingen, knyttet opp mot Blaafarveværkets 250-årsjubileum, byr på rikelige innslag av bilder som setter de etablerte mestere på prøve og peker på andre enn de rent formmessige, tekniske og håndverksmessige egenskapene som grunnlag for en fremtidig kanon for norsk kunst.

Utstillingens kvalitative høydepunkt er verkene av Kitty Kielland, Harriet Backer, Edvard Munch og Christian Krohg. De viktigste er samlet i ett rom, iblandet en forfinet, dempet lysstudie preget av dansk 1890-tallskunst, signert Signe Scheel. Munch og Krohg står frem som de dristigste kunstnerne, men mesterverket er Backers stemningsmettede og gjennomarbeidede komposisjon Ved lampelys, som hører hjemme i det absolutte tetsjiktet av norske malerier.

I særklasse

Christian Krohg viser seg som en internasjonalt orientert maler i særklasse blant norske kunstnere som gjorde suksess på Salongen i Paris. Krohgs inngående skildring av velbrukte hender, slitne unge kvinner og eldre kvinner med rynket hud, er knapt overgått av andre.

Blaafarveværket er også stolt over å vise Edvard Munchs Morgen, malt under kunstnerens opphold på Blaafarveværket sommeren 1884. Munch har tilegnet seg Krohgs teknikk og naturalistiske grunnsyn til fulle, når han maler skitne fotsåler og grove arbeidshender med inflammert hud. Munch har imidlertid en lyrisk nerve og følsomhet for lysets spill i rommet, som overgår forbildet. Koloristisk er bildet utsøkt. Vi ser det i kontrasten mellom det svale morgenlyset som faller inn i rommet og de rike blå valørene i veggen.

Det tette og intime romutsnittet tok han videre inn i hovedverket Syk pike to år senere. Erik Werenskiold overrasker med sitt glitrende portrett av litteraten Doffen Dahl. Dahl var mer kjent som en lystig herre med svakhet for alkohol enn sitt forfatterskap. Det skjønner vi når vi ser Werenskiolds portrett av Dahl på vei inn i et drømmerike av små skyer av tobakksrøyk. Det er spontant og kraftfullt malt og går både Krohg og Munch en høy gang i personkarakteristikk, psykologisk dybdeboring og malerisk frihet. Det lille portrettet detroniserer Werenskiolds kjente fremstilling i stort format av to brødre med veslebror i vuggen, til et kjedelige paradenummer av programmatisk naturalisme.

Fine bilder av den nesten ukjente Frithjof Smith-Hald, som gjorde suksess i Paris på 1880-tallet og Nicolai Ulfstens maleri av nomader ved en oase i Nord-Afrika, høstet anerkjennelse og popularitet i samtiden, men falt for sperregrensen i et nasjonalt-sinnet kunsthistorisk narrativ. Et narrativ som har fått prege det meste av norsk kunsthistorieskrivning frem til 1980-tallet. Det norske sinnelaget blir manifestert i utstillingen av Johan Christian Dahls kunstneriske nasjonale stridsøks Bjerk i Storm.

Utstillingen prioriterer kvinnelige kunstnere der valget har stått mellom bilde av kvinne eller mann. Det har resultert i møter med ukjente navn for et større publikum. Agnes Steinegers Pleiebarn (1889–90), får fortjent en hel vegg for seg selv. Steineger tar opp arven etter salongrealisten Jules Bastien-Lepage med et hverdagslig motiv i landlige omgivelser, dominert av en sølvgrå, luftig palett.

Blant de oppløftende innslagene er presentasjonen av de såkalte nyimpresjonistene, som var de unge og hippe mellom 1900–1910, før generasjonen av Matisse-elever skjøv dem til side. De var anarkister og individualister og passet ikke inn i forståelsen av det nye Norge som en nasjon av hardt arbeidende statstjenestemenn, bønder og arbeidere. Anders C. Svarstads originale gjengivelse av de tusen detaljer som fyller fortellingen om en trapp i Napoli (1909) vitner om en kunstner som både var realist og naivist. Svarstad var venn og støttespiller for den berømte tolleren Henri Rousseau, tidens store naivist som det nylig var en stor utstilling av i Paris. Svarstad fortjener all oppmerksomhet han kan få.

Henrik Lunds portrett av anarkisten Hans Jæger stengt inne bak et gjerde, påminner oss om at portrettmaleri er en av de kulturelt og kunstnerisk viktigste sjangre i kunsthistorien. Søren Onsagers sensuelt henslengte unge kvinne på divan og Arne Kavlis erotisk rødglødende dame, viser det ulmende potensialet i en større utstilling av nyimpresjonistene. Matisse-elevene, nyimpresjonistenes antagonister, er representert av Henrik Sørensens og Einar Sandbergs knudrete forsøk på nasjonal tilpasning av franskmannens lette eleganse, mens Matisse-eleven Per Krohgs teatrale og nesten surrealistiske bilde av et barn på spasertur, er et herlig brudd på dette nasjonale alvoret.

Utvalget viser også at lokal kulturell, sovende kapital utgjør en spennende utfordring for den etablerte nasjonale kanon. Vi møter kunstnere som har hatt stor betydning i Bergen, men som fortjener nasjonal oppmerksomhet. Arne Lofthus’ interiør fra 1908 er en malerisk tour de force som vitner om et betydelig talent som aldri slo ut i full blomst.

Nils Krantz står i fremste rekke blant de mange som representerer den klassiske vending i 1920-tallets kunst. Retningen fikk et stort nedslagsfelt utenfor Oslo.Trønderen Bjarne Ness, representert med av sine fasttømrede verk som viser hvilken eminent billedkonstruktør han var, er dessverre fortsatt den eneste av disse nyklassisistene som inngår i den etablerte kanon.

Åpner for en fruktbar diskusjon rundt høydepunkter

Samlet sett lykkes Blaafarveværkets utstilling som korrektiv til en norsk malerikanon. Utstillingen er ujevn, men i spennet mellom mesterverk, overraskende hovedverk og svake bilder åpner den for en fruktbar diskusjon om hva vi egentlig mener med «høydepunkt» i norsk kunsthistorie.