– Et sted for langsomme, analoge opplevelser

Det har for det meste vært stille i de store salene i det gamle Nasjonalgalleriet de siste syv årene. Bygget har stått uten leietaker siden januar 2023, da kontrakten med Nasjonalmuseet utløp, med unntak av kortidsleie til mønstringer som fotofestivalen Oslo Negativ.

Nå er det signert en flerårig leiekontrakt mellom Statsbygg og det nyopprettede, privateide selskapet Nasjonalgalleriet Drift AS. I første omgang varer avtalen ut 2028. Allerede til høsten vil dørene til det historiske bygget gjenåpnes, men hva som faktisk skal skje er ikke ennå avklart.

Om den nye leieavtalen

I dialog med Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet har Statsbygg jobbet for å få til en videre løsning for midlertid utleie av Nasjonalgalleriet. Etter en anbudskonkurranse har Statsbygg inngått en leiekontrakt med Nasjonalgalleriet Drift AS som vil sørge for gjennomføring av kortidsutleie for perioden 1. september 2026 til 31. desember 2028.

Avtalen omfatter første og andre etasje samt deler av underetasjen. All aktivitet skal gjennomføres med respekt for byggets vernestatus og kulturhistoriske verdi.

Blant de involverte er billedkunstner Lars Ø. Ramberg, Dagny Thurmann-Moe (KOI Colour Studio), Fursetgruppen (Grand Café og Ekebergrestauranten), The Oslo Way (prosjekt- og kommunikasjonsbyrå som blant annet har jobbet med Oslo Negativ), Martin Gaustad (apov, by:Larm), Paul White og Espen Øksby (daglig leder i Nasjonalgalleriet Drift AS og styreleder i Analogue).

Kilder: Statsbygg og The Oslo Way

Analogt kulturkonsum

Gruppen bak satsningen inntar lokalene 1. september i år. Med et uttalt mål om å skape en motvekt til den digitale hverdagen, håper de å etablere et levende kulturhus.

Billedkunstner Lars Ø Ramberg er den eneste med kunstfaglig bakgrunn i gruppen, og han har tatt på seg ansvaret for det kunstneriske programmet. I en telefonsamtale med Kunstavisen sier han at det skal bli et sted for langsomme, analoge kulturopplevelser.

– Vi håper at Nasjonalgalleriet med sin historiske sus vil være den rette plassen for å oppleve ting analogt, enten det er i form av billedkunst, musikk, litteratur, design, arkitektur, performance, debatter og sosialt samvær sier Ramberg.

Tanken er at stedet skal holde lengre åpningstider enn hovedstadens øvrige kunstinstitusjoner, gjerne til utpå kvelden, med arrangementer, mat og vin. Ramberg, som har bodd i Berlin siden 1998, forklarer at inspirasjonen kommer fra europeisk kulturliv.

– Veldig mange museer stenger akkurat når folk er ferdig på jobben og kunne tenke seg å oppleve kultur. Ved å tilby en alternativ modell kan publikum få et større eierskap til bygget som et sted å være, mer enn bare å løpe inn, se en utstilling, gå hjem og sette på potetene.

En referanse han trekker frem er Palais de Tokyo i Paris. Bygningen ble opprinnelig oppført som kunstmuseum i 1937, men sto tom etter at samlingen ble flyttet til Centre Pompidou i 1976. Ramberg viser til hvordan kuratoren Nicolas Bourriaud senere forvandlet stedet til et laboratorium for internasjonal samtidskunst. I dag er Palais de Tokyo en av de viktigste arenaene for samtidskunst i Europa og et populært sosialt møtepunkt i byen, som holder åpent til sent.

– Nasjonalgalleriet fortjener på samme måte et nytt kunstnerisk innhold, men med respekt for bygget og sin kunsthistorie. Befolkningen fortjener også tilgang til bygget som i sin tid ble tegnet og bygget med store statlige midler – for å vise at kunst er viktig.

Billig i drift er det nok ikke – da Nasjonalmuseet leide lokalene betalte de årlig 15,2 millioner kroner, ifølge Aftenposten. Ramberg sier at deler av driften i huset vil få en kommersiell karakter, for at det skal gå rundt og for å kunne betale leien til Statsbygg. Samtidig jobbes det med å søke støtte fra både offentlige og private hold for å finansiere det ikke-kommersielle kunstprogrammet.

Nasjonalt ikon

Nasjonalgalleriet åpnet i 1882 som Norges første kunstmuseum. Både bygget og samlingen var et viktig kulturpolitisk ledd i å knytte Norge til resten av Europa i nasjonsbyggingen etter 1814. Bygget ble fredet i 2012.

Ramberg trekker frem byggets sterke identitet som en hovedmotivasjon for arbeidet.

– En av de viktigste grunnene til at jeg har engasjert meg i dette er at bygget er tegnet og designet for å vise kunst i en periode hvor kultur og kunst var en viktig del av nasjonsbyggingen, sier Ramberg.

I 2022 ble Nasjonalgalleriets arkiv tatt opp i Norges dokumentarv under UNESCO. Det samme året overleverte Nasjonalmuseet og Sparebankstiftelsen DNB del to av sin mulighetsstudie for fremtidig bruk av bygget til daværende kulturminister Anette Trettebergstuen.

Forslaget om å overlate Nasjonalgalleriet til museene blir altså ikke en realitet nå. Likevel er det nettopp byggets historie og estetikk Ramberg ønsker å vektlegge.

– Det er tross alt Nasjonalgalleriet. Bygget har identiteten sin knyttet opp mot billedkunst. Det er på mange måter billedkunstens Mekka i Norge.

– Har du fulgt debatten opp gjennom årene? Hva er ditt inntrykk av hva folk savner med Nasjonalgalleriet?

– Det er et stort engasjement og store emosjoner knyttet til bygget. Jeg tror veldig mange har reagert på at Tidemand og Gude og J.C. Dahl og disse gamle klassiske verkene ikke henger i det bygget som de var tiltenkt. Men så har man tatt med de gamle mesterne til det nye Nasjonalmuseet, og blandet dem med kunstindustri og design og kunst og Dronning Mauds kjoler og bunader – alt i ett museum.

– Det blir mer som et Norge-museum, om du vil, heller enn et kunstmuseum. I Berlin, for eksempel, er det jo ikke bare ett museumsbygg. Det er omtrent et museum for hver epoke, og ofte vises kunsten i et bygg med tilsvarende arkitektur.

Nasjonalgalleriet stengte dørene i 2019, to år etter Museet for samtidskunst. Ramberg mener mye gikk tapt da de gamle byggene ble forlatt og de separate fløyene ble slått sammen med det nye, konsoliderte museet.

– Da Museet for samtidskunst ble stengt, mistet levende samtidskunstnere en viktig arena.

Han er opptatt av å løfte frem det han kaller midlife career-kunstneren – som verken er ung og lovende eller død og kanonisert.

– Jeg ønsker å skape en arena for det aller mest spennende som foregår i vår egen tid.

På spørsmål om fokuset vil være på norske eller internasjonale kunstnere, svarer Ramberg at han ser skillet som kunstig.

– Det er klart at det skal være en arena for norsk samtidskunst, men så liker jeg også tanken på å sette det inn i en kontekst av et internasjonalt kunstnermiljø – som norske samtidskunstnere som lever i dag selvfølgelig er en del av. Det skal ikke være enten det ene eller det andre, det skal være en dialog.

Han ønsker heller ingen binding til ett kunstsyn.

– Når jeg ser Norge utenfra med litt skråblikk fra Berlin, så opplever jeg den polariserte konflikten mellom den klassiske, figurative kunsten på den ene siden og et mer kontemporært kunsten på den andre siden, som helt latterlig. I Tyskland er det ingen som ser en konflikt i Neo Rauch's figurative malerier satt opp mot Katarina Grosse's romlige abstraksjoner. I Norge burde det også være takhøyde for begge deler. Jeg vil insistere på at Nasjonalgalleriet skal vise kunst på høyt nivå, men ikke være bundet av ett kunstsyn. Det finnes kvaliteter i alle kunstretninger.

Bygget som kunstverk

Ramberg er ingen fremmed for å innta tomme bygg, og beskriver det som sitt kunstneriske refreng som å være en slags transformator av bygg som har mistet sin opprinnelige funksjon.

Mest kjent er kanskje Palast des Zweifels (2005), der han brukte seks år på å overbevise tyske myndigheter om å få bruke Øst-Tysklands gamle parlament, Palast der Republik, til et kunstnerisk prosjekt. Mer nylig tok han over Økernsenteret, et forlatt kjøpesenter i Oslo, med lysinstallasjonen Tillit (2023).

– Det å kunne vekke gamle bygg til live, forvandle de og bruke de som et gammelt lerret – som en maler ville sagt – for å male noe nytt, synes jeg er veldig spennende. Sånn sett er det faktum at vi har tatt over dette bygget i seg selv et kunstnerisk grep. Ved å beholde navnet og merkevaren Nasjonalgalleriet, men fylle den historiske arkitekturen med ny samtidskunst, så skaper vi et dobbelt rom – to opplevelser som ligger oppå hverandre.

Han sammenligner effekten med da den amerikanske pop-kunstneren Jeff Koons stilte ut i Versailles i 2008.

–  Kontrasten og bruddet i estetikken gjør at du får mer øye på både figur og grunn. Konteksten blir altså del av selve opplevelsen, i motsetning til det modernistiske galleriet og white cube-idealet, som forsøker å være nøytral og usynlig. Når du ser Jeff Koons i Versailles, får du dermed også mer øye for Versailles enn hvis du bare hadde sett et klassisk kunst utstilt der.

Poenget er ikke å simulere en tidligere versjon av Nasjonalgalleriet, men å skape annerledes kunstopplevelser som kan treffe mange.

– Det vakre med Nasjonalgalleriet er at det fremdeles insisterer på å være et galleri, et faktisk sted for kunst. Nå som de gamle mesterne har flyttet til Aker Brygge, får vi snu på det og heller vise samtidskunsten i disse gamle, fantastiske salene.