Åpner 15 år etter terrorangrepet

Det nasjonale minnestedet etter 22. juli står nå klart på Johan Nygaardsvolds plass. Stillasene og teltet rundt torgskulpturen En opprettholdelse av Matias Faldbakken er tatt ned, og i forbindelse med den offisielle åpningen den 19. juli skal også byggegjerdene fjernes.

Verket består, som kjent, av en stålkonstruksjon inspirert av riggen som holdt Picasso og Nesjars Fiskerne oppe etter rivingen av Y-blokka. Skulpturen har to sider; den ene viser en monumental mosaikk av en vadefugl i et vannspeil, et motiv hentet fra Utøya og Tyrifjorden; den andre viser avstivingsrammen som er malt i «dyp sjøblå, furugrønn og en kraftig rød som man kan kalle alt fra hjerterød til blorød,» slik kunstneren beskrev det i sin presentasjon for pressen under førvisningen 22. juni.

Både overlevende og etterlatte var til stede.

– Det er et verk som har vokst på meg, sier Merete Stamneshagen, leder av Støttegruppa etter 22. juli.

Hun trekker frem kontrasten mellom det skjøre fugle-motivet mot den solide konstruksjonen, og fargebruken.

– Man kan ikke gå forbi uten å legge merke til det. Med den kraftfulle rødfargen på baksiden og blåfargen på bjelken med navnene, er dette et mektig og solid minnesmerke som krever oppmerksomhet, sier hun.

Stamneshagen mistet selv datteren Silje på Utøya og var til stede hver dag i det tre uker lange mosaikkverkstedet, der etterlatte, overlevende og ungdom ble invitert til å legge ned de siste 7 000 steinbitene. Over 2 000 mennesker, blant dem også politikere, ansatte i regjeringskvartalet og kunststudenter, medvirket i å ferdigstille mosaikken.

Ufrivillige eksperter

– Jeg er vant til å jobbe for meg selv, så det å åpne opp så mye i hele prosessen har vært helt spesielt, sier Faldbakken, som har brukt over tre år på å utvikle og gjennomføre prosjektet.

Han forteller at innspillene fra støttegruppa, pårørende og AUF har vært spesielt viktige.

– Alle skjønner jo alvoret i denne saken, men når du møter de det gjelder, så veier alvoret enda mer. Det å være tett på dem og høre historiene, har vært veldig viktig for å holde meg ydmyk nok i forhold til dette materialet. De er på en måte et ufrivillig ekspertpanel som kan fortelle sånne som meg, som kommer fra utsiden, hva som er aller viktigst å ta hensyn til.

– Små detaljer som betyr mye

Grunnbjelkene på mosaikk-siden av installasjonen viser navn og alder på de 77 drepte i terrorangrepet. Mellom navn og alder er det boret et hull til blomster. Av hensyn til de etterlatte, ble pressen bedt om å ikke ta nærbilder av disse.

Faldbakken forteller at utformingen av bjelkene ble en stor diskusjon i prosessen.

– Vi snakket mye om, blant annet, høyden på den bjelken der navnene står. Mange var bekymret for at den skulle være så lav at folk ville sette seg på den, så vi gikk opp en bjelkestørrelse for å få den høyere opp.

Også presentasjonen av navnene ble nøye gjennomgått. Gjennom samtaler med de pårørende falt valget på å utheve navnene, slik av de kommer opp av bjelken i stedet for å være gravert inn.

– Bare det at vi klarte å gjøre navnene positive i stedet for negative, er også en ting som gjør det mindre intuitivt å sette seg på bjelken. Man blir veldig oppmerksom på slike små detaljer som til sist betyr veldig mye.

– Hva har du tenkt om den offentlige samtalen rundt prosjektet? Er det noe som har overrasket deg, eller som har gjort at du har måttet tenke på nytt?

– Den har kommet i et par runder allerede, og så kan man jo tenke seg at den kommer på ordentlig når plassen åpner. Hittil har det vært alt fra komplett uinformerte kritikker av et halvferdig verk, til legitime innspill og bekymringer, for eksempel rundt hvorvidt resultatet blir en plass eller en ting. Om det blir for lite grønt, om det blir et godt sted å være eller for tomt – dét er ting jeg har jobbet veldig mye med, og som jeg selvfølgelig også er redd for å feile på.