Lyset i natten

Anouk De Clercq: «We'll find you when the sun goes black»
Tromsø Kunstforening, Tromsø
17/1 – 29/3 2020

Det har ikke alltid vært sånn, men nå virker det som enhver festival skal ha sin egen festivalutstilling. Langt på vei de fleste har lite med festivalenes tema å gjøre. Men i Tromsø lager kunstforeningen festivalutstillinger som har felles målsetting med Tromsø Internasjonale Filmfestival/TIFF. I de første årene TIFF var aktiv hadde Tromsø kunstforening «Mørketidsutstilling» som ofte sammenfalt med åpningen av filmfestivalen. Siden 2005 har kunstforeningen tatt filmmediet på alvor og vier festivalutstillingene til billedkunstnere som jobber med bevegelige bilder.

Marit Følstad var den første festivalutstilleren. I år er det belgiske Anouk De Clercq.

Årets festivalutstilling utfordrer filmmediet gjennom å senke tempoet og konsentrere seg om noen av de mest grunnleggende tingene vi har som levende vesener. Anouk De Clercqs utstilling «We'll find you when the sun goes black» dreier rundt kroppens pust og den lyd vi kan frembringe, om solformørkelsen som et ekstraordinært fenomen som påvirker alt liv på jorden, og om stemmen og kroppen som et medium for protest og forandring.

Tittelen er hentet fra en av de tre filmene som utgjør utstillingen. Som tittelen sier er vegger, gulv og tak malt sorte, de tre filmene er i sort-hvitt med ekstremt lite (men poengtert) lys, og aktøren i to filmer er Helga Davis, en anerkjent performancekunstner og sanger. Den tredje filmen dreier seg om en solformørkelse. Kurator Vsevolod Kovalevskijs utstillingsarkitektur setter stemningen og inviterer publikum inn i tre rom og en labyrintisk vandring som innbyr til konsentrasjon og meditasjon.

«Helga Humming» (2019) er den første filmen og installasjonen publikum møter. Der står Davis urørlig i helfigur i en barokk kjole, projisert på et lerret som strekker seg fra gulv til tak. I bakgrunnen er en annen, supplerende film konsentrert om hånden hennes. Lydsporet er Helga Davis’ nynning, og den minimale utviklingen står i stil til de få og konsentrerte bevegelsene i filmen. Det dreier seg om blikkretning og bevegelser av hodet og hånden, små og derfor meget tydelige bevegelser. Installasjonen er en totalopplevelse som senker hjerterytmen og bringer publikum inn i en tilstand av stille kontemplasjon. Det er en fascinerende deilig opplevelse.

Veien videre fører deg inn i et totalt mørklagt rom der en film viser månens passasje foran solen. Denne filmen har gitt utstillingen dens tittel. «We'll find you when the sun goes black» er en meditasjon over en solformørkelse, et kjent naturfenomen som opptrer så sjeldent at det er en verdensomspennende nyhet de gangene det skjer. Inspirasjon til filmen har De Clercq hentet fra et dikt av Bertolt Brecht og vakuumkammeret «Terella», som den norske vitenskapsmannen og nordlysforskeren Kristian Birkeland brukte til å undersøke nordlysfenomenet. Nå vet vi at en solformørkelse ikke er et endetidsvarsel, slik mange trodde i tidligere tider. Vi vet det går over, og derfor er det deilig å kunne sette seg ned i saccosekkene og bare nyte den ekstraordinære hendelsen når den gjentas gang etter gang.

Både denne og den siste filmen, «One», er produsert til og får sine premierevisninger i utstillingen i Tromsø. I «One» fremfører Helga Davis et protestdikt som tar sitt utgangspunkt i ideen om radikal empati. I kombinasjon med komponisten Vessels lydspor blir den poetiske teksten en lydmalende agitasjon. «One» setter punktum for en visuell og lydmessig vandring inn i et landskap der publikum gis åpninger mot deler av vårt kroppslige mulighetsrom som de færreste tenker på og bryr seg om.

Anouk De Clercqs utstilling «We'll find you when the sun goes black» er så solid gjennomført og engasjerende fin at den drøyt to måneder lange utstillingsperioden blir som en maratonvisning. Her er det grunn til å gå flere ganger for dem som har anledning til det. For selv om jeg bare har fått sett de tre filmene ved én anledning, er det slik at de har festet seg i minnet og stadig får meg til å kjenne på lysten til å dra tilbake til Tromsø for å se dem enda en gang. Mørketiden går over, men det gnistrende lyset i denne mørktonende utstillingen vil være med meg lenge.

lars.elton@kunstavisen.no