Postkort fra dusjen i Tokyo Jazz Club

Vi snakket med den amerikanske, Oslo-baserte kunstneren Agatha Wara da hun i begynnelsen av november dro til Tokyo for å delta på den ferske kunstmessen Tokyo Jazz Club i et nedlagt kapselhotell over 8 etasjer.

– Det er et veldig morsomt bygg, med smale ganger, små heiser, og 8-9 etasjer. Alt er trangt, litt som resten av byen.

Programmet består av alt fra Sadie Coles i London og Waras eget galleri, Damien and the Love Guru (Brussel/Zürich), til lokale Tokyo-prosjekter. Selv stilte Wara ut en installasjon i hotellets femte etasje, bestående av videoverket The Voyage of Puny Buny (2023–2024), en dokumentar hun lagde fra en reise til Peru, og en stor skulptur av en Alpakka hun fikk produsert på reisen. Installasjonen er montert i et dusjkabinett.

Wara forteller at hun støter på mennesker hun kjenner hele tiden – fra tiden hun bodde i Tokyo, og fra galleriene verden rundt som har kommet for å delta.

– Alt i alt er Tokyo Jazz Club veldig tight.

1 / 9

20 år senere

Å skulle avtale et intervju mellom Oslo og Tokyo er i utgangspunktet en knotete affære, med åtte timers tidsforskjell, kombinert med jetlag, kombinert med å installere en utstilling i mildt kaotiske omgivelser. Da blir det med lydmeldinger når hun har et ledig øyeblikk, som når hun er i taxien på vei hjem fra en middag med kunstnere og gallerister, organisert av en venn.

– Selv om jeg ikke har besøkt messen enda, er erfaringen min at kunstscenen i Tokyo er veldig annerledes i dag, sammenlignet med 20 år tilbake, forteller Wara.

I middagen var det blant annet en fyr som skulle åpne et galleri basert på sin egen manga-samling på toalettet til et residency. En annen kunstner, som også driver galleriet 4649, skulle ha en utstilling på et annet toalett, hvor han ville vise frem samlingen sin av pulp-blader.

Wara bodde selv i Japan for 20 år siden, og jobbet som kunstner, og var med å starte en kunstmesse ved navn 101 Tokyo.

– Da jeg bodde her var byen mye mindre multikulturell. De japanske galleriene fokuserte hovedsakelig på japanske kunstnere. Det er fint å være tilbake og erfare denne åpenheten på kunstscenen her nå.

Båser i ny forkledning

– Førsteinntrykket er at messen er ung og kul, og stemningen er god til tross for at alle er stressa, sier Wara.

Wara sender meg enda en lydmelding etter å ha fullført installeringen et par timer før åpningen. Hun forteller at pressevisningen startet mens arbeidene fortsatt ble montert, men at det også er noe av sjarmen ved det hele.

Tokyo Jazz Club er etablert som en japansk «søstermesse» til den sveitsiske Basel Social Club, og på nettsiden beskriver TJC seg som « a temporary cultural event (…) a single site-responsive environment that is at once an immersive exhibition, a social space, and a reimagined marketplace.» Mindre en typisk kunstmesse, og mer en maksimalistisk gruppeutstilling hvor kunstnere og gallerier fra hele verden deltar.

Selv om hotellet er ute av drift, røper installasjonsbildene at hotellet på ingen måte er så gammelt og slitt som man kunne sett for seg. Hotellet, som åpnet dørene i 2018, var opprinnelig etablert som et kapselhotell for kvinner, men måtte legge ned allerede under pandemien, sannsynligvis som følge av manglende turisme og pendling. Nå brukes de små kapsel-sengene bokstavelig talt som båser for de ulike galleriene. Det er mye audiovisuelt og performance på programmet, slik som Waras film, vist i et dusjkabinett.

– Filmen dokumenterer turen til Peru, og møtet med et fremmed land som jeg burde kjenne en sterk tilknytning til, men ikke gjør, sier Wara.

Peru er et land fullt av alpakkaer, og på reisen får hun laget sin egen, frankenstein-aktige alpakka med glitrende øyne — slik Wara beskriver den store bamsen hun har stilt ut.

– Jeg var inspirert av Thor Heyerdahls Kon-Tiki-eventyr og ideen om å reise ut for å erobre land. Den Bambi-lignende kosealpakkaen kan så å si forstås som mitt personlige Kon-Tiki.

Wara beskriver filmen som komisk, men også trist. Den utgjør et slags portrett av å mislykkes. Det er første gang hun viser frem filmen og Alpakka-skulpturen sammen.

– Alpakkaen er tilstede i filmen, og er inkludert i utstillingen. Så hun er virkelig showets store stjerne.

Det er kun plass til én person i dusjkabinettet om gangen, noe som gjør det til en ganske intim opplevelse. Hun forteller at lyden fra dusjene ved siden av stenges ute, hvilket kan skape en veldig intim opplevelse.

– Japanere kan være veldig generøse med tiden sin, og kan tilbringe mye tid med arbeidene. Filmen er 23 minutter lang, og jeg tror ganske mange har sett store deler av den.