– Å kuratere en utstilling er litt som å skrive et essay: Du prøver å finne ut av noe

De siste 20 årene har den usedvanlige, brutalistiske bygningen ved Southbank i London vært Ralph Rugoffs arbeidsplass, som direktør for Hayward Gallery. Museet har huset store soloutstillinger fra kunstere som Louise Bourgeois og Carsten Höller, til mer nylig, Anish Kapoor, som utgjorde Rugoffs siste utstilling før han gikk av i våres.

Selv om han i dag anser London som sitt hjem, er Rugoff oppvokst i New York, hvor hans inngang til kunsten kom via venner som ba han skrive tekster til utstillingene deres, noe som videre førte han inn i kunstkritikken. På mange måter var altså ordene veien hans inn i kunsten, og fremover har han planer om å fokusere mer på skrivingen igjen. Men Rugoff har også flere gruppeutstillinger han ønsker å kuratere.

– Jeg elsker å jobbe individuelt med kunstnere, men trives egentlig best med gruppeutstillingen. Der må jeg tenke forholdet mellom kunstverkene, og hva de prøver å si.

Han sammenligner kuratering med det å skrive essay: begge deler handler om å finne ut av noe.

– Skribentene jeg kjenner som har blitt kuratorer, har gjerne en litt annen tilnærming til arbeidet. Det handler ofte mindre om kronologi og historie, og mer om ideer du fanger opp fra kunstnerne du er interessert i. Det er en vindtunnel for å teste ut mulige relasjoner, og hvordan de oppfører seg.

Husker du den første utstillingen du kuraterte?

— Den handlet om ting som var så patetiske at du får lyst til å le og gråte samtidig. Når du har den opplevelsen innser du hvor motsigelsesfylte vi er som mennesker, og hvor ambivalente følelser egentlig er.

Han peker på Anish Kapoor-utstillingen som en slik opplevelse, nærmere bestemt ett av verkene på gulvet som minnet om en obduksjon av et romvesen.

— Hvis du ser på innsiden av en kropp, betyr det at noe er ordentlig galt. Og du vil definitivt ikke se det med egne øyne. Men når du kommer deg forbi sjokket, er det ingen grunn til å ikke se skjønnheten i blod og organer. Det er dypt fascinerende.

Anish Kapoor stilte sist ut hos Hayward for nesten 30 år siden.

Finnes det noen koblinger mellom de to utstillingene?

— Det var et verk som var med i begge utstillingene, som nok er ett av mine favorittverk: Descend into Limbo (1992). Egentlig er det bare et mørkt hull i gulvet, men det ser mer ut som et helt svart, rundt teppe på gulvet.Det er en skulptur som revurderte hele premisset for hva skulptur kan være.

Kapoor jobber mye rundt ideen om det liminale, det udefinerbare, forklarer Rugoff, og hva som skjer når du ikke lengre er sikker på hva du ser på.

— Vi er så vant til å se på verden og vite hva vi ser på. Når vi ikke lengre vet, er det som et metafysisk teppe trekkes bort under føttene på oss. Dette kan videre form andre ting du kanskje har tatt for gitt, slik som denne veldig abstrakte tingen vi kaller selvet. Det er som et hull i gulvet på sin egen måte.

Var det noen utstillinger som fikk deg til å se Hayward på nye måter, og omvendt?

— Absolutt, og det er noe jeg er veldig opptatt av som kurator. Siden galleriene er så forskjellige egner Hayward seg godt til å tenke utstillinger som utfordrer omgivelsene.

Rugoff beskriver utstillingen til Carsten Höller, hvor man kunne velge å gå inn en Dør A eller en Dør B, for så å bli transportert gjennom en lang, mørk tunnel, som gikk opp og ned gjennom museet.

— Du endte opp samme sted, men veiene dit var vidt forskjellige. Til slutt forlot de besøkende utstillingen gjennom taket, og tok en rutsjebane ned til inngangen. Sånne ting gjør at du ser rommene på en helt ny måte.

Når du ser tilbake på tiden din hos Hayward, hadde du noen overordnede ambisjoner som du synes du fikk oppfylt?

— Rent arkitektonisk er det et utrolig bygg som baserer seg på idéen om kulturelt demokrati. Det er umulig å gå én fast rute gjennom galleriene, den besøkende får velge selv. Denne ideen om kulturelt demokrati har vært viktig for meg også, hvor besøkende ikke er passive tilskuere, men faktisk føler seg som del av noe. Å se en utstilling handler ikke om å huke av noen verk på en liste, men at man gis en følelse av å delta i en større diskusjon.

Han forteller om da skolebarn kom på besøk hos museet og holdt omvisninger for andre elever. Det er ett av Rugoff sine viktigste øyeblikk når det kommer til å oppleve kunsten med et åpent sinn.

— Det var mye mer interessant enn den typiske omvisningen. Det var helt fantastisk å være en del av: barna kom med et så åpent sinn, og dette er noe jeg alltid har ønsket å fange med en utstilling. De minner deg på at det er greit å ikke alltid vite svaret.

Ralph Rugoff utdyper:

— Jeg tror det er en dårlig utvikling i undervisning generelt, hvor det kjennes feil å ikke vite. En irsk kunstner, Patrick Graham, sa en gang at kunsten går fra magen til hjertet til hodet. Og det tror jeg også. Hvis du starter med det intellektuelle blir kunsten noe helt annet. Kunsten skal først og fremst snakke til sansene og følelsene.