Kaare Ruud er takknemlig for alle som noen gang har snakket med ham

Tre verk, utformet som reir med gjenstander fra tre forskjellige rom i leiligheten til faren, ble kjøpt inn av Nasjonalmuseet i fjor og ble nylig vist i utstillingen Døden. Kjøkken, bad og stue. Det treffer rett i hjertet. (Portrait of matter, 2023)

Denne høsten er Ruud aktuell i gruppeutstillingen Bærende konstruksjoner på Kunstnernes Hus og Material Shifts på Astrup Fearnley Museet, i tillegg til å kuratere en utstilling med den nokså ukjente, norske kunstneren Karima Risk (1977-2016) på Femtensesse. Til neste år skal han «fylle» Vigelandsmuseet.

Gaustølingen er født på 90-tallet men bærer med seg en estetikk fra 80-tallet. Han vokste opp med et hus fullt av gamle personer ifølge ham selv.

– Altså, jeg vokste jo opp i et gammelt hus. Huset i seg selv var ikke det relevante, men personene som bodde i det, var ganske gamle. Og personene vi hadde på besøk, var også veldig gamle. Hvis man ser på materialbruken min, tenker man kanskje at jeg er fra en annen tid enn det jeg er.

I serien Studiobesøk spør Kunstavisen aktuelle kunstnere om utgangspunktet for deres kunst. Hvilke ting, saker, personer, fenomener eller temaer har lagt grunnlaget eller påvirker kunstnerskapet? Jeg har besøkt Kaare Ruud i hans studio på Frysja i Oslo.

Kan du si noe om hvorfor du dras mot personlige og nostalgiske objekter som utgangspunkt og materiale for din kunst? Slik jeg ser det er det veldig mye nostalgi i forhold til estetikk og objekter fra din oppvekst?

– Hagesofaen i rotting er den faktiske sofaen fra barndomshjemmet mitt som jeg har dekonstruert. Den er jo helt råtten. Jeg gjorde den som et bytte med pappaen min der han fikk en ny. Jeg synes på en måte at det var interessant å kunne oppgradere hans tilværelse. Samtidig som jeg kunne se hva jeg kunne skape av den tilværelsen og grave litt i følelsesspekteret til de tingene man har omgitt seg med.

–Sånn var det også med den første hageslangen som var med på utstillingen på Billedhoggerforeningen (Album/Volum, 2021). Da ga jeg ham, pappaen min, en ny hageslange fordi den gamle var helt morken. Slik ble det litt mer vilkårlig da, hva man hadde å jobbe med. Jeg er vokst opp med at vi bruker det vi har. Den motivasjonen har vært i familien min hele livet og jeg forsøker på et vis å oversette til en kunstnerisk praksis også. Jeg bruker ikke bare ting fra hjemmet, men også ting funnet på gata. Det som kommer til en naturlig – eller i hvert fall det som man tror er naturlig!

Hva med plaststolene med strips som du har laget? Er de også fra faren din?

– Den ene har jeg hatt med fra Bulgaria. Den ble gitt til meg av et par som driver en grilltruck, Dimitar og Valentina.Jeg la merke til at naboen hadde bulka bilen og så hadde de slått ut stålet og lagd hull og stripsa den igjen. Da ble jeg interessert i den der Redneck-lappemetoden, måter å fikse ting på som gir det mer sjel i prosessen. Men jeg vet ikke, hver gang jeg snakker om tingene mine, så endrer det seg fordi jeg, som alle andre mennesker, er i en slags stadig utvikling. Monoblokk-stolen, som den typen stol heter, er nesten blitt selvrefererende i en kunsthistorisk kontekst. Fordi det liksom eksisterer så mye monoblokk-kunst. Og at den kommer fra intet. Den har ikke et opphav i én designer, det er bare teorier, på en måte. Det var noe som skjedde kollektivt på 60-70-tallet. Da man begynte å introdusere plast inn i møbelproduksjon. Men den er på en måte nesten symbolet for arbeiderklassen, eller et arbeiderklasseområde. Jeg vokste opp med de stolene, og «by law» så er de egentlig «banda», altså forbudte, i Oslo på grunn av forurensning. Det er ikke lov til å ha dem på barer i Oslo, Stavanger og Bergen.

Jeg opplever at det er veldig mye kjærlighet i arbeidene dine? En kjærlighet til oppveksten din?

– På et tidspunkt var jeg redd for at mange av de tingene jeg lager, særlig figurer, ofte kan opptre veldig triste, men det er fortsatt masse håp i dem. De har fått et slags potensial som alltid var der i materialiteten. Så da er det jo også håp. Selv om de også har fått et slags merkelig ansvar. Jeg håper det er masse kjærlighet i det jeg lager.

Da jeg var barn pleide han som faren min jobba for som avløser på gård, å tenne lyset i en hytte oppå fjellet ved juletider. Han gikk dit i masser med snø, kava seg fram slik at barna som bodde rundt der jeg bodde, kunne tro at det var nissen som jobba på. Jeg forsøker når jeg jobber med utstillinger, å skape opplevelser. At det både kan være et pek mot noe som skjer i samtiden, men også noe som jeg selv har opplevd. Et forsøk på å bevare minner, men også gjenopplive de.

Jeg husker at vi en gang var på Bømlo på en sånn intens familietur og så skulle gutta gå ut og fiske. Vi kommer fra innlandet, så vi har ikke noe erfaring med det. Pappa bare står på stranden der. Bak meg ser jeg noe som beveger seg under et verktøyskjul. Det så ut som en slange eller en mytisk skapning. Den opplevelsen tenkte jeg mye på da jeg lagde utstillingen på Billedhoggerforeningen. Den tingen som bare du så, på en måte. Som ingen andre så. Men som du vet er der, og så må du forsøke å få noen andre til å tro på det. Den følelsen. Eller når du står i mørket og tilvenner øynene dine, starter du å se ting som ikke nødvendigvis er der. Det går også igjen i arbeidene mine. Selv om det er en helt annen estetikk, for eksempel i Clock work som jeg gjorde på Femtensesse, som staver et ord en gang i døgnet. Det kan være to folk inni galleriet på ulike tider, og så er ordet synlig for den ene, og usynlig for den andre, selv om det er snakk om minutters forskjell.

Noe jeg leser for tiden er Georges Perec. Jeg er interessert i det infraordinære (red: det som ligger under eller bak det vi vanligvis oppfatter som ordinært eller normalt).Jeg tenker på det å bruke tid med det hverdagslige, og analysere det hverdagslige, og så begynner nye komposisjoner og situasjoner og sånt å dukke opp og blir plutselig spennende.

Har du et kunstverk som har betydd mye for deg?

– Ja, det der hvor du har en person som blir bitt av en slange, så har du han der som ser han som blir bitt av slangen, og så har du hun som ikke ser han som har blitt bitt, men ser hva som skjer. Det er noe med fortellingen om overføringer av smerte jeg finner forførende ved det. Det er et utrolig poetisk portrett av generasjoner av opplevelser og gjenfortellinger.

Når så du det første gang?

– Aldri sett det. Så det på Internett. Samboeren min hadde kjøpt en bok, og så var dette motivet på coveret. Da ble jeg sånn «herregud», det her er så fantastisk. Så har jeg bare tenkt veldig mye på det. Jeg har veldig lyst til å se det.

Hvor henger det?

– Vet ikke. Jeg er ikke en sånn som reiser så mye.

Er det noen personer du har møtt opp gjennom som har formet deg spesielt?

– Da jeg begynte på Strykejernet oppdaget jeg biblioteket der. Monica Winther (Kunstner og faglærer) sa til meg: «Han her kommer du til å like.» «Og du kan få treffe han hvis du vil.» Det gjorde jeg aldri. Men jeg ble jo superfan av Ole Jørgen Ness.

–Det som var veldig befriende for meg var diagrammet hvor han har alle de her ulike personlighetene som jobber med ulike tematikker og materialer. Så det var en slags måte for han å jobbe på, slik jeg har tolka det. Jeg har aldri snakka med han om det.

– Da jeg endte opp som fattig student kjøpte jeg alle bøkene jeg kom over. Selv om jeg liksom ikke forsto materialet, forsto jeg virkelig måten å ha så mange interesser på. Han hadde funnet en teknikk. Hele hans tankegang og prosesser har vært veldig inspirerende for meg. Bare at jeg bruker det på min egen måte, kanskje. Det som er interessant med å kuratere ved siden av å være kunstner, er å se åssen folk klarer å fortsette å være kunstnere. Altså hvordan man kan gjøre det lettere for seg selv å komme i gang. Hvordan man kan leve med sitt virke. Metodikken man bruker i studio. Det jeg brukte hele masteren min på, var å finne ut: Hva trenger jeg i studio? Hva trenger jeg av verktøy? Trenger jeg å ha et eget rom hvor jeg kan ha kontor? Sånne typer ting. For å finne ut hva som kan gjøre arbeidet lettest og mest effektivt.

På nettsiden din står det: Takk til alle som noen gang vil snakke med meg?

– Jeg har også satt veldig stor pris på Marte Ramm Fortun og Ane Hjort Guttu, som jeg hadde som lærere på masterstudiet på KHiO, samt alle kollegaene jeg har fått gjennom studier og kunstneropphold. Jeg er vel rett og slett takknemlig for at det finnes folk der ute som orker å se eller høre på det jeg tenker på.