– De viktigste tingene oppstår ofte når man ikke prøver å kontrollere dem

I serien Studiobesøk spør Kunstavisen aktuelle kunstnere om utgangspunktet for deres kunst. Hvilke ting, saker, personer, fenomener eller temaer har lagt grunnlaget eller påvirker kunstnerskapet? Jeg har besøkt Ragna Bley i hennes studio på Linderud i Oslo.

Natur, vitenskap, det organiske og teknologiske er ofte nevnt i beskrivelsen av dine verk. Hvordan omtaler du dem selv?

– At jeg jobber med maleri i stor skala, et sted i grenselandet mellom abstraksjon og figurasjon. Man får kanskje en følelse av at man kjenner igjen noe, men som man ikke helt klarer å sette fingeren på. Det finnes ofte en slags figurasjon i bildene mine, og noen former eller logikker som går igjen. Samtidig er det mye som ikke er fullt uttalt. Jeg er interessert i rom som er ambivalente – ting som er i ferd med å tre fram, men som aldri blir helt tydelige. Kanskje er det derfor jeg også trekkes mot områder der vår forståelse av verden er usikker. Særlig ting som setter et menneskesentrert verdensbilde litt i perspektiv. Det kan være forskning på livet langt nede i havet, for eksempel. Jeg hørte nylig en reportasje om noen svært enkle organismer som lever dypt nede i sedimentene på havbunnen. De ser nesten ikke ut til å gjøre noe. De reproduserer seg ikke slik vi vanligvis tenker at liv skal gjøre. Men forskere mener at noen av dem kan være millioner av år gamle. For å forstå dem må man kanskje tenke på liv på en helt annen måte. Kanskje er livssyklusen deres millioner av år lang. Kanskje ligger de bare der og venter på at geologiske prosesser skal sette sedimentene i bevegelse igjen, slik at det kommer ny næring. Sånne ting synes jeg er utrolig fascinerende. Jeg trekkes mot ideer som forsøker å forstå det som ligger litt i utkanten av det vi vet. Ting som utfordrer forestillingene våre om hvordan verden fungerer, og hvordan vi forstår oss selv i den. Det samme gjelder egentlig interessen min for kunstig intelligens. Noe som interesserer meg med det, er hvordan vi prøver å forstå disse fenomenene. Selv når vi snakker om noe ekstremt teknisk – matematikk, datasystemer eller algoritmer – ender vi nesten alltid opp med å bruke bilder, metaforer og fortellinger når vi skal prøve å forstå og formidle dette.

– Men samtidig er arbeidet mitt også veldig håndverksbasert, å la ting utvikle seg gjennom og gjøre dem, på en måte å tenke gjennom materialene. Mye handler om å sette opp noen rammer. Jeg liker ofte å starte et prosjekt med ganske tydelige begrensninger: en bestemt skala, et bestemt materiale eller en bestemt måte å arbeide på. Innenfor hvert prosjekt finnes det gjerne noen regler. Det er nettopp innenfor de begrensningene jeg opplever den største friheten. Da kan materialet bli en slags samarbeidspartner. Det oppstår ting jeg aldri kunne ha planlagt på forhånd, og det er veldig viktig for meg. Selv om jeg gjør masse forarbeid og tester mye, vet jeg sjelden hvordan et verk kommer til å se ut når jeg begynner. De beste verkene er ofte de som overrasker meg. Da kan jeg se på et arbeid og tenke: «Har jeg laget dette?» Det føles både som om det kommer fra meg og som om det er litt fremmed. Som om resultatet har overgått intensjonen. Man kan tenke seg fram til et visst punkt, men så må ting materialisere seg. Og i materialet kan man ofte komme lenger enn man klarer å tenke.

Når du sier det, tenker jeg på hvordan vi lever i en tid der vi prøver å kontrollere alt. Samtidig er det jo mange som mener at vi mister noe viktig i dette behovet for kontroll. At det er i tilfeldighetene det oppstår resonans, eller verdi.

– Ja, jeg tror det stemmer. Det blir litt som å prøve for hardt å bli lykkelig. De viktigste tingene oppstår ofte når man ikke prøver å kontrollere dem, slik jeg allerede har vært inne på. Du kan ikke tvinge fram den typen tilstander. Men du kan skape forutsetningene for at de skal oppstå. Det er litt sånn jeg tenker om arbeidet mitt også. Jeg prøver å lage rom hvor ting kan skje. Hvis du setter deg ned og prøver å lage noe som ser tilfeldig ut, er det egentlig ganske vanskelig. Vi har alle en innebygd logikk for hvordan ting skal se bra ut eller henge sammen. Det er veldig lett at ting blir for ryddige, for gjennomarbeidede eller for logiske. Så mye av arbeidet mitt handler egentlig om å bryte opp den logikken. Jeg ønsker at bildene skal ha en letthet, som om de bare har oppstått. I verkene til Kistefos bestemte jeg meg ganske raskt for å videreutvikle en metode der jeg jobber med å male med snø. I et tidligere prosjekt utendørs, for Austin Contemporary i Texas, lot jeg malingen påvirkes av været, regn og temperatur. Da slo det meg at jeg kunne teste noe av de samme prinsippene også i studio. En dag var det masse snø ute la jeg snø på lerretene og helte maling over. Etter hvert som snøen smeltet, fikk jeg en annen tidsramme å arbeide med og det oppsto det helt andre strukturer enn jeg kunne ha laget selv. Noen ganger blandet jeg også inn salt. Fargen begynte å bevege seg på egen hånd og lerretet ble nesten som et slags vått landskap som jeg måtte passe på mange timer av gangen og dra ut fargene i tynne lag etter hvert at de tørket.

Hvor tok du utdannelsen din?

– Jeg begynte på en forskole i Stockholm. Det er jo snart tjue år siden, men det var faktisk helt fantastisk. Vi fikk prøve utrolig mange forskjellige håndverksteknikker. Jeg drev med veving, keramikk, silketrykk og masse annet. Det har jeg hatt veldig mye glede av senere. For når man plutselig skal gjøre noe nytt, har man i hvert fall vært borti det før. Ikke alt, selvfølgelig, men veldig mange ulike materialer og teknikker. Etter det gikk jeg på en ganske klassisk malerskole. Vi malte akt, jobbet med oljemaling og staffeli – veldig tradisjonell maleriundervisning. Så tok jeg bachelor på Kunstakademiet i Oslo. Etter det hadde jeg en liten pause før jeg tok mastergraden min ved Royal College i London.

Møtte du noe eller noen i utdanningsløpet som du ser at har forma deg som kunstner?

– Ganske mange, egentlig. Det er liksom noen fra hvert stadium. På kunstakademiet i Oslo hadde jeg Gunter Reski, en tysk maler, og så hadde jeg noen fantastiske lærere på Royal College, blant annet en skikkelig hard skribent som utfordret meg på å sette ord på hvorfor jeg malte som jeg gjorde. Det er ofte i etterkant at noe en person har sagt plutselig resonnerer.

– En annen professor, Milena Dragicevic, var også helt fantastisk, hun viste verk av utelukkende kvinnelige kunstnere når vi hadde veileding. Jeg tror hun var så lei av den mannlige representasjonen hun hadde vokst opp med. Jeg husker da det var introduksjon til amerikansk kunst i 50-60-årene på Kunstakademiet i Oslo – bare menn! I ettertid har jeg oppdaget alle de kvinnelige kunstnerne som var aktive samtidig, men som ikke var inkludert. Det har heldigvis skjedd masse, også i den institusjonelle verden. Kunstnere som Lee Krasner eller Helen Frankenthaler, som ikke engang var nevnt da for nesten 20, blir nå vist i store internasjonale utstillinger.

– På Royal College i London møtte jeg også studenter fra hele verden som kom med helt andre maleriske tradisjoner enn den jeg selv var en del av. Jeg hadde jobbet mye med mørke, skogaktige og fragmenterte motiver, uten egentlig å tenke over at det også var en del av en ganske skandinavisk maleritradisjon. Før jeg flyttet til London, hadde jeg nok ikke vært så bevisst på hvor preget jeg var av stedet jeg kom fra. Den erfaringen tvang meg på en måte til å finne min egen plass.

Har du noen andre forbilder?

– Jeg har selvfølgelig mange kunstnere og kunstverk som har vært viktige for meg gjennom årene, men litteraturen er nesten like viktig. Det jeg liker med å lese, er at du er inne i fortellingen, men samtidig i ditt eget hode. Du får rom til å skape bildene selv. Det blir en veldig privat opplevelse, i relasjon til dine egne erfaringer. Så litteraturen har vært viktig på mange måter. Som inspirasjon, selvfølgelig, men også som et sted å hente seg inn. Jeg skriver selv også, mest for min egen del. Jeg merker at jeg stadig vender tilbake til ting jeg har lest når jeg jobber med titler eller når jeg leter etter innganger til nye verk. Jeg er veldig opptatt av både fortellinger og språkets struktur. Relasjonen mellom hva som blir sagt og hvordan det blir sagt. På mange måter tenker jeg at det har en parallell til maleriet. Også der er jeg opptatt av forholdet mellom hva noe er og hvordan det framstår. Jeg opplever ikke disse tingene som adskilte kategorier. I et maleri kan jeg for eksempel være opptatt av når en form oppleves som et rom, et hav eller en organisme – og når den plutselig bare er farge, eller bare en strek. Et spor etter en hånd som har beveget seg. Når ser man en gest? Når ser man noen som har dratt penselen over flaten? Og når slutter man å tenke på handlingen bak, og begynner å oppleve verket på egne premisser? Jeg tror lesing og skriving har gjort meg veldig opptatt av den typen relasjoner. Mellom tekstur og innhold, mellom form og mening. Mellom det man husker, og det man opplever i øyeblikket. Jeg tenker også mye på tid. Hvor lenge man oppholder seg i ulike partier av en tekst. Hvor lenge man blir værende i et verk, hvordan verket ser ut når du møter det, og hvordan du selv har det akkurat da. For vi tar alltid med oss noe inn i møtet med et verk. Våre egne erfaringer, minner og referanser.