– Vi ønsket å undersøke hva mennesker kunne gjøre med en helt ny teknologi

Den åpenbart sære – i positiv forstand – utstillingen med den lange tittelen, tilgjengelig først via finsk fjernsyns tekst-TV-plattform hos Yle, nå også i en versjon på MUTA -museet, presenterer rekonstruksjoner av noen av de tidligste tekst-TV-baserte kunsteksperimentene som er kjent internasjonalt. Sammen med kunstnerne Petter Brønn og Morten Juvet utforsket Boman i 1979 de kunstneriske mulighetene i et medium som på det tidspunktet fortsatt befant seg på forsøksstadiet i Norge.

Hva er det publikum får se i den aktuelle utstillingen?

– Utstillingen viser de første eksperimentene vi gjorde med tekst-TV i 1979. På det tidspunktet var tekst-TV et helt ukjent medium i Norge. NRK gjennomførte tekniske prøvesendinger for å undersøke om signalene kunne mottas over hele landet før Stortinget eventuelt kunne godkjenne en permanent tjeneste. Ut fra forskning i Mediekultur-nettverket jeg har ledet på Universitet i Oslo så jeg dette som en sjelden mulighet til å utforske et nytt elektronisk medium før det fikk sin etablerte funksjon.

– Sammen med Petter Brønn og Morten Juvet forsøkte jeg å finne ut hva mediet faktisk kunne brukes til. Kunne det romme billedkunst? Kunne det brukes til litterære eksperimenter? Kunne det formidle musikk? Utstillingen samler disse tidlige forsøkene og viser hvordan vi arbeidet oss inn i et ukjent teknologisk landskap.

Hva var det som interesserte deg ved nye teknologier?

– Helt siden 1960-tallet har jeg vært opptatt av hvordan mennesker reagerer når de møter ny teknologi. Jeg arbeidet fra 1961 med datamaskinmusikk, video og fra 70-tallet med satellittkommunikasjon og virtuelle miljøer. Ny teknologi medfører muligheter og farer. For meg har det hele tiden vært viktig hva mennesker faktisk gjør når de får tilgang til den.

– På 1960-tallet foregikk det sterke debatter om teknologiens rolle i samfunnet. Jeg tenkte at det ikke var tilstrekkelig bare å diskutere teknologien teoretisk. Ny teknologi kom hverken da eller nå ferdigforsket i bibliotekene. Å prøve den med eksperimenter var eneste kilde til reell kunnskap. Anvendelser i kunst kan være en måte å stille slike spørsmål på, - og tidlig, før mainstream og kommers har tatt tak.

Hvordan oppstod samarbeidet med NRK?

– Da NRK startet prøvesendingene, spurte jeg ganske enkelt om de ville tillate å eksperimentere med mediet. Svaret var positivt. På det tidspunktet fantes det ingen etablert oppfatning av hva tekst-TV skulle være. NRK så primært for seg nyheter, værmeldinger og praktisk informasjon, slik BBC allerede hadde begynt å bruke tekst-tv til. Og ære være dem for det, men spørsmålet var: er det alt. Kunne tekst-TV også brukes kunstnerisk? Vi satte i gang med å se om vi kunne hente ut en slags visualitet som ikke var instrumentell. Ingen hadde fortalt oss om det lot seg gjøre, så vi bestemte oss for å undersøke det.

Hvilke typer kunstneriske eksperimenter gjennomførte dere?

– Vi arbeidet langs flere spor samtidig. Ett spor handlet om visualitet – om det var mulig å skape bilder og grafiske uttrykk innenfor det svært begrensede systemet som tekst-TV representerte. Et annet spor handlet om språk og litteratur. Vi forsøkte å lage tekster som ikke først og fremst hadde en informativ funksjon, men som nærmet seg kort poesi. Vi eksperimenterte også med musikk. Blant annet la vi inn partitur i tekst-TV-bildene slik at publikum kunne spille dem av hjemme. Jeg brukte her erfaringer fra datamaskin-musikkprosjekter som Ecumene som jeg hadde arbeidet med allerede på slutten av 1960-tallet, eksperimentopptak spilt også under Månelandingen i 1969 i NRK.

Hvor radikalt var dette i norsk sammenheng?

– Det var første gang elektronisk bildekunst ble sendt direkte inn i folks hjem på nasjonalt nivå. Det er lett å glemme i dag. Videokunst var på den tiden stort sett noe man kunne oppleve i små gallerier og spesialiserte kunstmiljøer. Tekst-TV gjorde det mulig å nå et helt annet publikum. Det interessante var at disse eksperimentene faktisk ble sendt ut til hele landet gjennom NRKs prøvesendinger.

Hvorfor har denne delen av norsk kunsthistorie blitt så lite kjent?

– Først og fremst fordi tekst-TV aldri ble oppfattet som et kunstmedium. De fleste så på det som et praktisk informasjonssystem. Da NRKs ordinære tekst-TV-tjeneste ble etablert på begynnelsen av 1980-tallet, opphørte også våre eksperimenter. Dessuten var det vi holdt på med aktiviteter som foregikk litt på siden av de etablerte kunstinstitusjonene. Mange så arbeidene da de ble sendt, men erfaringene ble aldri skrevet inn i kunsthistorien på samme måte som andre kunstneriske uttrykk. Det finnes mye taus kunnskap om slike prosjekter, men lite allment kjent dokumentasjon.

MUTA-museet karakteriserer det som av «de tidligst dokumenterte eksemplene på tekst-TV kunst i verden». Hvordan ble materialet gjenoppdaget?

– Da NRK varslet at tekst-TV skulle avvikles i fjor, tok jeg kontakt og fortalte at vi fortsatt hadde både kunstprosjektene og de tekniske testbildene som de brukte under utprøvingen. NRK fant ikke lenger dette materialet selv, men de var dessverre heller ikke interessert i å få tilgang til det. Dermed undersøkte jeg hva som hadde skjedd internasjonalt på feltet, og oppdaget at det fantes et internasjonalt tekst-TV-museum, MUTA, med base i Finland. Da de fikk høre at vi satt på materiale fra 1979, ble de svært interesserte. De fleste bevarte verkene internasjonalt stammer nemlig fra 2000-tallet. Dermed begynte arbeidet med å rekonstruere og tilpasse de norske arbeidene til dagens tekniske systemer.

Hvilken aktualitet har disse arbeidene i dag?

– For meg handler det ikke bare om tekst-TV. Det handler om hvordan man forholder seg til teknologi generelt. Vi forsøkte ikke å følge den etablerte bruken av mediet, men å utfordre den. Det kan fortsatt være relevant i dag. Kunstnere kan ikke bare ´ri teknologi´ som tegn på at de er aktuelle. Det kan være å følge andre krefter og konserner inn i et helvetesritt. Vi lever i en tid hvor teknologiske systemer påvirker stadig flere sider av livet. Da kan det være nyttig å huske at teknologier ikke bare er noe man bruker slik de ble tenkt brukt. De kan også undersøkes, utfordres og omformes. Tekst-TV-kunsten er et lite, men konkret eksempel på det.

Ser du noen forbindelse mellom disse tidlige eksperimentene og dagens diskusjoner om kunstig intelligens?

– Det ligger alltid en risiko i å åpne nye teknologiske muligheter. Man kan i verste fall bidra til å bane vei for utviklinger som senere får problematiske konsekvenser. Men det betyr ikke at man skal la være å utforske. Utgangspunktet for min forskning har vært å undersøke hva teknologien kunne brukes til på en kreativ og menneskelig måte. Den holdningen mener jeg fortsatt er viktig. Spørsmålet er ikke bare hva teknologien kan gjøre, men hva vi velger å gjøre med den.

Hvorfor tror du tekst-TV fortsatt fascinerer kunstnere?

– Fordi kunstnere ofte holder fast ved teknikker som har særlige kvaliteter, selv når nyere og mer avanserte teknologier finnes tilgjengelige. Akkurat som kullstift, grafikk eller analog film fortsatt brukes, kan tekst-TV tilby uttrykksmuligheter som noen finner interessante. At et internasjonalt museum som MUTA i 2026 velger å vise disse arbeidene, også på finsk tv over nesten hele 2026, tyder på at mediet fortsatt har en egenart som er verdt å utforske og formidle videre. Også formen på denne utstillingen er i seg knyttet til utprøving av mediet både i forskning og kunst: den er også en liten tekst-TV forskningsrapport.

FAKTA

OM UTSTILLINGEN
Utstillingen «FirstExcursions inTeletext in Norway, 1979» presenteres av Museumof Teletext Art (MUTA) i samarbeid med Yle. Utstillingen viser rekonstruksjoner av tretten norske tekst-TV-eksperimenter utført av Arild Boman, Petter Brønn og Morten Juvet i 1979, og regnes blant de tidligste bevarte eksemplene på tekst-TV-kunst internasjonalt.

OM ARILD BOMAN
Arild Boman (1940) er en norsk kommunikasjonsforsker ved Universitetet i Oslo, komponist, musiker og mediekunstner. I tillegg til å ha laget musikken til Pompel & Pilt, har hans tidlige eksperimenter med digital musikk med regnemaskiner, samspill over satelitt-forbindelser, eksperimentelle videokunst og det faktum at han var første nordmann til å komponere musikk med datamaskiner, gitt ham en vel fortjent legendestatus. Boman startet video- og dataeksperimentering med musikk i 1961, og derfra spilt i bandet Public Enemies fra 1964, spilt med Jan Garbarek og George Russell, laget teatermusikk til Ibsen-serie, startet norsk videokunstundervisning ved Statens Kunstakademi 1974 og First African Video Art Workshop i Nigeria under FESTAC i 1977. Boman har ledet undersøkelser av ungdom, kultur og teknologi i europeiske, afrikanske og asiatiske land, og av bredbånds-demokrati/beboer-utnyttelse av egne kabelnett i flere land. Fra 1987 var han redaktør av Mediekultur/Kunnskapskanalen, universitetenes tv-sendinger av forskning og kunst, og i senere år har han hatt utstillinger i Norge og utlandet. Informasjonen er hentet fra BEK, 21. juni 2026.

Om Arild Boman og samarbeidet om tekst-tv-kunsten

Petter Brønn
– Allerede lenge før Morten og jeg hadde møtt Arild fysisk, hadde han en høy stjerne i mine øyne. Fra slutten av '60-tallet lå vi mer-enn-gjennomsnittlig-musikkinteresserte med ørene limt til høyttalerne, og slet ut LP'en From Public Enemies Without Love, med Arild på et stødig Hammond-orgel et stykke bak i lydbildet. Muntlige kilder visste også å beskrive ham som en karismatisk hjørnesteinsbedrift i et Club 7 vi ennå var for unge til å få inntrede i.

Morten og jeg møtte Arild første gang via PAN-programmet om Statens Kunstakademi som Holger Kofoed spilte inn for NRK 07.04.'75. Som kunststudenter hadde Morten og jeg arbeidet med smalfilm. Ikke minst av den grunn var vi særdeles lydhøre for det Arild fortalte om «ny teknologi». Praktisk nok så vi det som en adskillig billigere måte å lage film på.

Arild er utdannet sosiolog, med kultur og kommunikasjon som særområder. Det temaområdet han hadde valgt seg ut i denne sammenhengen, var to-veis kommunikasjon ved hjelp av lyd og bilde, formidlet digitalt. Det høres enkelt ut, men all den tid vi vet at denne kommunikasjonen følger et 8-talls-mønster, er det lett å forestille seg hvor lett den kan forstyrres, når den går to motsatte veier samtidig. Særlig gjelder dette når forsinkelser inntreffer.

Det Arild introduserte oss for, var dette: I kjelleren under universitetet på Blindern ble Morten og jeg plassert i hvert vårt rom, sammen med hver vår monitor, og overdimensjonerte TV-kamera. Ved hjelp av dette utstyret «kommuniserte» vi med hverandre, dels rent digitalt – ved hjelp av det elektroniske bildet som oppstår inne i et lukket kretsløp – dels ved at vi tegnet med spritpenn på plastark over skjermen på monitoren. Parallelt med det vi gjorde, manipulerte Arild strømmen av elektroner på ymse vis. I begynnelsen forsto vi absolutt ikke hva som foregikk – og dét var bærebjelken i prosjektet. Om vi på forhånd hadde blitt introdusert for det vi skulle møte, er det vanskelig å se for seg at resultatet hadde blitt som det ble.

Hvor mange arbeidstimer vi kan ha lagt ned i løpet av de mest aktive årene '76 - '81, er det umulig å ha noen mening om. Da vi etter hvert forsto at de problemene som oppsto underveis, var bevisst provosert fram, var initialfasen over. Alt vi gjorde seinere, var å gå gjennom dette originalmaterialet. Det vi lette etter i det, var kvaliteter i kommunikasjonen, og hvordan disse kvalitetene ble påvirket av for eksempel forsinkelser.

For min del var det vi møtte gjennom prosjektet til Arild, ikke lite av et faglig jordskjelv.

Som kunststudenter på '70-tallet ble vi utdannet til å lage unika; noe det bare skulle finnes ett eksemplar av, og som var skapt slik at dette ikke kunne gjentas 1:1. I prosjektet til Arild ble vi derimot presentert for den vitenskapelige forskningsmodellen som ikke bare forutsetter at du skal kunne gjøre samme sak to ganger, men som også krever at du skal vite hvorfor de to blir lik hverandre. Dèt var en helt ny tankemodell, og faglig sett det mest avgjørende jeg har opplevd. Å kunne sette en skillelinje mellom 'subjektiv' og 'objektiv' - og deretter drøfte denne linja - det lærte vi ikke på Statens Kunstakademi!

Som underviser i diverse estetiske fag innen høyere læreverk gjennom innpå tre tiår, har jeg knapt hatt et mer relevant referanseområde, enn det vi lærte i kjelleren på Blindern, og i Institutt for Samfunnsforsking. Jeg er dypt takknemlig for å ha fått en så unik mulighet, og all ære for himmelsk takhøyde går til Arild.

Morten Juvet
– Jeg har arbeidet litt med smalfilm: 8 mm og super 8, men vi drømte om en videoopptager. Etter en tur til London sammen med, blant annet, Petter Brønn, så vi vårt første håndholdte videokamera. Samme år dukket Arild opp i våre liv.

Hos Arild fikk vi tilgang til video, studio og deltagelse i hans prosjekter. Han fikk oss også inn i et NRK-studio, hvor vi fikk prøve det nyeste: Tekst- tv.Tekst- tv virket litt kompakt og begrensende, men det var en spennende måte å presse uttrykket så langt og enkelt som en kunne.

Arild er en formidler og en pioner i den norske digitale verden, som vi har fått deltatt i og som har vært en del av mitt billedkunstnerliv i flere perioder. Det har vært både til inspirasjon, lærdom og kan prege mine arbeider fortsatt.