– Kunsten har en motstand i seg som ikke alltid glir friksjonsfritt inn i offentlig miljø

Hva slags kunstsamling har Oslo Met?

– Oslo Met har en kunstsamling som strekker seg langt tilbake i tid. Noen av de eldste arbeidene vi har, er portretter. Portrettene er knyttet til de tidligste utdanningene på dagens OsloMet – slik som lærerutdanningen. De som er avbildet i de eldste portrettene er seminarledere eller overlærere og er alle sammen menn. Selv om utdanningen av jordmødre er det eldste utdanningsløpet, har vi ikke portretter av kvinnene bak denne, sannsynligvis fordi det var dominert av kvinner som virket innenfor kvinners domene. Vi har forstemmende få portretter av kvinner i samlingen.

– Vi har kort historie som universitet, med veldig lange fagtradisjoner. Lærerutdanninger fra tidlig 1800-tall, jordmorutdanning fra tidlig 1800-tall, men også for eksempel ingeniørutdanninger. Dagens Institutt for estetiske fag springer ut av det som var Den kvinnelige industriskolen, etablert allerede i 1875. Dette skulle gi kvinner en mulighet for å livnære seg selv, noe som var ganske radikalt på slutten av attenhundretallet.

Vi har også en del kunst fra 1900-tallet, spesielt grafikk som henger rundt på campus. Mange av disse verkene er kjøpt på femti- og sekstitallet, i en tid hvor mange av de helt sentrale kunstnerne i Norsk kunsthistorie jobbet med grafikk. Det var også en tid hvor det ble omsatt mye grafikk, både institusjoner, bedrifter og privatpersoner kjøpte.

Vi har også en del nyere arbeider, en del av det som vises er KORO sitt, men det har også blitt kjøpt en del i forbindelse med opprettelsen av Høgskolen i Oslo og deretter Høgskolen i Oslo og Akershus. Etter opprettelsen av OsloMet har Liv Dahlin og jeg jobbet for å systematisere og fylle ut samlingen med aktuelle innkjøp fra samtidige kunstnere.

Hvorfor er det så viktig å ha en kunstsamling nå da, på OsloMet?

– Det er viktig å ha en kunstsamling på OsloMet, ikke bare fordi vi besitter det historiske materialet, og vi kan forstå OsloMets historie gjennom dette. Vi skal konservere en god del av de gamle portrettene, og montere dem slik at vi får en fortelling om bakgrunnen for OsloMet, som nevnt er et relativt nytt universitet.

I tillegg har vi en kunstsamling fordi vi mener at kunst er viktig. Viktig for oss som er i lokalene, ansatte, studenter og besøkende. Jeg bruker også kunsten inn i undervisning, dette er vi flere som gjør.

– Gjennom en bevisst kuratering - en intensjon bak plasseringen inn i de områdene på campus som får kunst - kan vi utvide perspektiver på fagfelt og kunsten kan kommentere eller gi nye innfallsvinkler til sentrale problemområder. Kunstsamlingen har utviklet seg over tid, og nå arbeider vi med vår institusjons stilling i samfunnet.

– På Styrerommet, for eksempel, har vi både ett glassobjekt og grafiske arbeider av Benny Motzfeldt som er en av de viktige glasskunstnerne i Norge, gjennom disse verkene kan vi si noe om tradisjon, historie og håndverk. Glasseplet er både vist som glassobjekt og en serie silketrykk.

– Samme sted har vi kuratert inn fotografier av Geir Tore Holm som snakker om både det samtidige kunstbegrepet, men også det å være en minoritet, en urbefolkning i et majoritetssamfunn. Kampen for samiske rettigheter tematiseres gjennom bildeserien Vedlunne.

– Så har vi også et grafisk arbeid av Britta Marakatt-Labba der, Kråkene/Garjjat. Også fra et urfolkperspektiv og hvordan det er å kjempe mot en overmakt. Dette kjøpte vi inn i forbindelse med at Britta Marakatt Labba takket ja til å være æresdoktor vad OsloMet.

– Bakgrunnen for måten vi kuraterer på er å hente opp sentrale samtidige interesser i samtidskunstfeltet og undersøke institusjonens visjoner i forhold til dette. i møte med kunsten kan man forstå og kjenne betydningen av å forstå hele samfunnet, også minoriteter og urbefolkning.Dette er ikke nødvendigvis noe som bare kommer fra oss i kunstsamlingen, men det er diskusjon i møte med ledelsen også. Som samlingsansvarlig opplever jeg at det er forståelse fra ledelsen om at kunst er viktig.

– Det her er alltid en diskusjon, det vil alltid være en meningsutveksling. Og det samme gjelder til en viss grad også for alle de andre områdene vi kuraterer. Når et område pusses opp, skal vi alltid også montere kunst. En slik prosess skal også studentene som arbeider i kunstsamlingen være med på. Vi prøver alltid å ivareta en mulighet for kritisk diskusjon når vi velger ut hvilken kunst som skal monteres hvor.

– Fordi de aller fleste kommer faktisk med et ønske om kunst, og det er på en måte egentlig fint. Av og til opplever vi å bli misforstått når vi kommer med kunst, det kan være et motsetningsforhold mellom det mottager forstår som kunst og det vi ser på som kunst. I forhold til kunstbegrepet og hvordan kunsten oppleves og forstås nå, så gir den en mulighet for å tenke kritisk.

– Kunsten har en motstand i seg, som ikke alltid glir friksjonsfritt inn i offentlig miljø.

–Etter å ha jobbet litt som kunstkonsulent i KORO, og brukt prinsippet om at mottaker kan takke nei til en kuratering, men hvis de takker nei for andre gang er det ikke sikkert de får kunst. vi bygger på dette i kunstsamlingen, vi lager en begrunnet kunstplan, takker mottaker nei, justerer vi en gang, men vi kan ikke bruke masse tid på diskusjoner frem og tilbake ettersom vi har veldig lite ressurser i kunstsamlingen.

– Og så er det noen som har et veldig, veldig sterkt forhold til noen verk som de har hatt siden tidenes morgen, som vi tenker, ja, men det funker jo ikke! Men fordi man har et sterkt personlig forhold til det, så kan vi ta det med inn og tar en diskusjon på det.

– Så det er viktig at man har en diskusjon rundt kunsten, men det er også viktig at man er tydelig fra vår side på at vi har en mening bak det vi gjør.

Ja, og da er vi over på mitt neste spørsmål: Hvilke tanker, verdier og forventninger ligger bak et kunstkjøp?

– Det var et veldig stort, men veldig gøy spørsmål da; Hvilke tanker som ligger bak kunstkjøp?

– Vi har veldig lite penger til å kjøpe kunst for sammenlignet med tilsvarende institusjoner. Men vi prøver å gjøre noen innkjøp som først og fremst er viktige innkjøp i forhold til hvilke diskusjoner som er på kunstfeltet, men også hvordan vi kan forstå OsloMet som institusjon i det norske samfunnet, for eksempel.

– Vi kjøper også kunst etter hvilke områder og felt som har behov for kunst. Gjennom de få innkjøpene vi har mulighet til forsøker vi å fornye samlingen og sette den inn i en relevant diskusjon.

– Både Britta Marakatt Labba og Geir Tore Holm er forholdsvis nye innkjøp, som jeg har vært med på. Etter at Liv Dahlin og jeg begynte har vi forsøkt å være målrettet med innkjøp og se intensjoner og sammenhenger.

Hva er det siste verket dere har kjøpt?

–Noe av det siste vi har kjøpt inn, er kunstverk som forteller om en skogfinsk situasjon.

–Christian Fjeldbu var med på en veldig fin utstilling på Kunstbanken i Hamar Jälkiä meistä – våre spor som viste kunstnere med forbindelse til vår nasjonale minoritet Skogfinnene. Christian Fjeldbu ble i voksen alder blitt klar over sin skogfinske bakgrunn, og er en av de kunstnerne som har blitt valgt ut til å innlede et kapittel i Sannhets og forsoningskommisjonens rapport. Nasjonale minoriteter og urbefolkningen på det norske området har blitt utsatt for hard fornorsking. Fornorskingen har gjort at man ikke kjenner sin særegne kulturelle bakgrunn, mange vet ikke at de har slektskap til nasjonale minoriteter eller urfolk. Fjeldbu arbeider særlig med tilknytningen til natur, kulturforståelse, og mangel på språk.

– Så har vi kjøpt inn verket som er gjengitt i rapporten Epitafium, men vi har også kjøpt inn flere verker fra ham. Det har vi delvis satt inn på biblioteket, og så skal vi kuratere det inn i andre områder vi vil gjerne ha det både i nærheten av studentene og ledelsen.

Er det en komité som bestemmer det?

– Vi er tre fagpersoner i komiteen, men tilknyttet kunstsamlingen til OsloMet har vi kun én 50 prosent stilling, så det er veldig lite. I tillegg stiller Institutt for Estetiske fag opp med studentassistenter. Vi får gjort overraskende mye selv om vi bare har en 50 prosent stilling, men vi har også ganske lange restanselister. I innkjøpsarbeidet er det meg, Liv Dahlin, som er instituttleder på EST, og Elisabeth Schønsby, seniorrådgiver og grafiker som først og fremst er med i diskusjonen, men vi trekker også inn studenter og andre ansatte.

Hva er din favoritt?

– Min favoritt?

Ja, ditt favorittkunstverk.

– Nei, vet du hva? Det er kjempevanskelig å si. Fotografiene til Geir Tore Holm er selvfølgelig en perle. Jeg er veldig, veldig glad i Britta Marakatt-Labba. Men også ... Nei, jeg synes det er kjempevanskelig. Pierre Lionel Matte har en stor serie hvor han har tegnet sine kunstner-kollegers hender, fra denne serien har vi kjøpt inn tegningen som viser hendene til Geir Tore Holm og hendene til Hans-Hamid Rasmussen. Selv om begge verkene viser tegnede hender, har Pierre Lionel Matte også fått inn tydelige referanser til kunsten til Geir Tore Holm og Hans-Hamid Rasmussen. I verket hvor Matte har tegnet Hans-Hamid Rasmussens hender, er hendene klippet ut, og så har Hans-Hamid brodert det sammen igjen. Området disse bildene henger i, er gangen foran undervisningsrommene til kunst- og formidlingsstudentene, og her har Ingeborg Helle-Valle (da hun var studentassistent) gjort en kjempefin kurateringsjobb og hentet frem kunstverk som forteller om håndens arbeid.

– Men jeg er også veldig glad i de tingene som KORO har kuratert inn i institusjonen, for eksempel Jan Freuchens Quattro Stagioni i P35 eller i P32 (Pilestredet 32, campus OsloMet), blant annet de store gobelengene til Annika Ekdahl, Follow me og Shine. Jeg er også begeistret for det interaktive LED-verket, ved det store auditoriumet når du går ned i U2. Det er kraftfullt. Det å bruke og forstå teknologi gjennom kunst tenker jeg også på som kjempeinteressant.

Hvordan når dere ut til folk?

– Formidlingsmessig jobber vi med noen prosjekter, for eksempel Kunst og kaffe, som vi har holdt på med siden korona, dette er en digital kunstformidlingssesjon. En fredag i måneden, fra halv ni til kvart på ni går vi ut både på Instagram og på Zoom, med formidling av et verk eller et område der vi viser kunst. Under korona ble vi tvunget til å tenke nytt, og på en måte er det fint med et slikt, uformelt lavterskeltilbud.

Hvordan formidles samlingen utad?

– Kunst og kaffe er en del av den utadrettede formidlingen ettersom vi bruker Instagram. Men vi har også flere. Noe av det første jeg gjorde i kunstsamlingen var det Bufdir-finansierte prosjektet Universell utforming av kunstformidling – vi ville gjøre kunsten på campus tilgjengelig for de med redusert syn.

Vi bruker også kunstsamlingen som undervisningsarena og henter inn studenter i praksis, bruker studentassistenter og gir dem frie tøyler rundt hva de tenker om kuratering.

Så det er både det å kuratere utstillinger som er en del av formidlingen, men også det å snakke om det på forskjellige nivåer i forskjellige situasjoner. Noe av det vi har gjort i det siste har med disse tingene å gjøre.

Hva er planen for samlingen videre?

– Jeg nevnte dette med portrettene. Noe av det som er viktig, og noe av det som Martin Ekevold Lussand (i praksis i kunstsamlingen) skal være med på, er at vi skal konservere en del av de eldste portrettene og kuratere et område til festsalen. Vi jobber med at studentassistenter skal dokumentere konserveringsprosessen som må utføres av en godkjent malerikonservator. Der får vi vist portrettene og får fortalt om de forskjellige institusjonene som bygget opp til OsloMet.

– Jeg tror at det er veldig viktig å forstå historien for å forstå den posisjonen man er i verden i dag. Både som utdanningsinstitusjon, men også som mennesker.

– Vi trenger også å kjøpe kunst som er relevant i samtiden, og kommenterer samtiden. Blant annet for at vi også skal kunne dokumentere og få en større aktiv diskusjon rundt aktuelle samfunnsspørsmål og estetiske problemstillinger.

Kan du gi meg en innføring i saken som ble tatt opp i Universitas? «Oslo Met svikter sine egne» Hvordan ble saken fulgt opp?

– Første runden hadde studentene tatt bildet ned og satt det med billedflaten mot veggen. Jeg tok det opp igjen og hang det på veggen, slik at kunsten ikke skulle bli skadet. Kunstverket kan ikke stå på gulvet, og betraktere av kunsten (om det er studenter, ansatte eller besøkende) skal heller ikke bare gripe inn og sensurere.

– Jeg brukte et uttrykk i artikkelen i Universitas om det å "sensurere kunsten", og det mener jeg egentlig er det som ble gjort. Det er en problemstilling man burde ha en åpen dialog om. Studentene kunne, for eksempel, sendt e-post til kunstsamlingen. "Dette her vil vi ikke ha. Vi må få det bort», Eller "Vi må få lov til å kunne si noe i forhold til det som henger rundt oss."

– Men det som skjedde etter jeg hadde hengt opp bildet på veggen igjen, var at studentene tok ned verket og bytta det ut med et hjemmelaget kidnappingsbrev. De hadde åpnet bildet bak og byttet ut bildet med kidnappingsbrevet. Vi har forsøkt på forskjellige måter å komme i kontakt med de som har verket, men uten hell. Jeg er i utgangspunktet veldig tilhenger av studentengasjement, men da må vi kunne snakke sammen.

Det er kjempesynd for kunstnergruppen det gjelder. A female gaze har et interessant prosjekt i Selfish part 1 Det er synd for kunstverket i det hele tatt og for kunstdiskusjonen.

Hvordan forholder Oslo Mets kunstsamling seg til bruk av KI?

– Bruk av KI er utfordrende, men det er en veldig aktuell problemstilling. Den verk-serien som vi har kjøpt inn, Self-ish part 1 fra kollektivet A female gaze er en kritisk kommentar til KI-bruk og KI som fenomen. Serien er fra 2023, og er en videreutvikling av et prosjekt som startet med at de tok helt streite selvportrett i fotostudio, matet disse inn i Midjourney, tagget med profesjonell fotograf og hvor alle ble gjort om til menn.

Det er jo et interessant fenomen, spesielt når det er så gjennomgående samfunnsmessig fenomen. Nå ser vi at vi er på kanten til en endring i hvordan vi forholder oss til verden, det er kjemperadikalt det som skjer med kunstig intelligens. Det er viktig å diskutere kritisk, og det er viktig å prøve å forstå hva som skjer nå. Fordi det er helt gjennomgående for vårt moderne samfunn.

– Rent personlig er jeg skeptisk til KI. Jeg bruker KI minst mulig. Jeg synes det er problematisk med de store språkmodellene som også er styrt av kapitalkrefter, og uten åpne agendaer. Bruken av energi til de store serverparkene er forkastelig. Det er viktig at også kunstnere tar det opp, diskuterer det og gjør vurderinger i forhold til det. Det var ikke noe skilting av verket, men i diskusjonen etterpå er det veldig tydelig i denne artikkelen i Universitas at også kunstneren er kritiske til bruk av KI. Det at de som journalistikkstudenter, ikke går den ekstra runden med "hva er dette?" Det opplever jeg som veldig synd.