fbpx Inn i et magisk lys

Inn i et magisk lys

Bill Violas verk Catherine´s Room, 2001, (colour video polyptych) som vises i Stavanger Kunstmuseum frem til 15. august 2021. Foto: Kiar Perov © Bill Viola Studio
Den store mønstringen av videokunstneren Bill Viola Into the Light i Stavanger Kunstmuseum gir en opplevelse av å befinne seg midt i et sterkt, konsentrert lys. For Viola gransker de virkelig store, eksistensielle temaene, og makter å både opphøye og å opplyse hverdagen.

Bill Viola: Into the Light
Stavanger Kunstmuseum, Stavanger
Installasjoner og videoverk

Står til 15. august 2021

Into the light presenterer Bill Viola fra 1970-tallet til i dag. Utstillingen viser hvordan han har utviklet seg i takt med endringene i videomediets muligheter, men fremfor alt får vi innblikk i hans særegne taktile, sanselige og åndelige univers.

Bill Violas verk The Greeting, 1995 (video/sound installation) som vises i Stavanger Kunstmuseum frem til 15. august 2021. Foto: Kira Perov © Bill Viola Studio

Den lange, seige tiden

Det er lenge siden jeg har blitt så raskt sugd inn i et kunstnerisk univers. Det første videoarbeidet, The Greeting (1995), lyser fargesterkt fra galleriveggen og viser tre kvinner i sterke primærfarger som møtes i en folketom gate. Verket består av et 45 sekunders opptak i 35 mm høykvalitetsfilm (300 bilder pr. sekund), strukket ut til en ti minutter lang sekvens. Scenen er fanget i en seig, sakte dveling som gjør at draperiene flagrer og at hårstråene blafrer på en underliggjørende måte. Lyden har også det samme seige slow-motion-preget, som om vi hører ordene og lydene fra under vann. Når tiden dras ut på denne måten oppleves den meningsfull: vi skjerper sansene. Hva er det disse kvinnene vil si oss?

Bill Violas verk The Veiling, 1995 (Video/sound installation). Foto: [VeilingA&I images] Photo: Roman Mensing [VeilingkpGP image] Photo: Kira Perov © Bill Viola Studio

Det samme konsentrerte grepet bruker Viola i andre videoarbeid. I Four hands (2001) ser vi fire skjermer med fire klipp av gestikulerende hender, hvor hendene er opplyste, og gestene oppleves sylskarpe mot mørket de trer frem fra. I verket Cathrine’s Room (2001) vises fem meditative øyeblikk fra en kvinnes liv. Hun gjør yoga, hun syr, hun skriver, hun tenner lys og hun legger seg til å sove. Scenene utspiller seg sakte, og minimalistiske objekter gir rommene en egen stillhet. Det blå stoffet, liljen på det lille bordet og brennende vokslys gjør at scenene skaper en kobling mellom den kristne ikonografiens store temaer og våre alminnelige hverdagslivs trivielle handlinger. Flere av verkene balanserer mellom østlig og vestlig mystisisme, og det er dypt fascinerende hvordan Viola makter å puste tradisjonen så intenst til liv.

Kropp, tanke, eksistens

I katalogen sier Viola at for ham er kunsten en kroppslig, fysisk opplevelse. Man kan ikke isolere de fem sansene fra hverandre, like lite som man kan skille persepsjon og kognisjon. Det er med kroppen vi sanser, og det er gjennom kroppen vi intellektuelt erfarer verden. I verkene hans smelter disse erfaringene sammen til en helhet: han bruker et rikt og variert lydbilde, utallige visuelle og tekniske uttrykk, samt et nesten over-sanselig vokabular. Med det resultatet at han formidler kjernen av hva det er å være menneske.
 

Bill Violas verk Fire Woman, 2005 (video/sound installation). Foto: Kira Perov © Bill Viola Studio

Violas temaer kretser rundt det samme, men han oppleves ikke repetitiv fordi han veksler mellom formater, tekniske løsninger og måter å aktivisere rommene på. I The Veiling (1995) projiseres en video på en serie med ni tøystykker og gir opplevelsen av øyeblikk som utfolder seg i tid. Memento mori-diptyken Man Searching for Immortality/Woman Searching for Eternity (2013) er projisert på lapidarisk svart granitt som for å understreke gravalvoret, og skogsvideoen The Reflecting Pool (1977-79) svever luftig fra taket. Tristan’s Ascension (The Sound of a Mountain under a Waterfall) og Fire Woman (2005) spruter vann og brennende flammer som om vi var i helvete eller i himmelen.

Hvordan verden henger sammen

Viola maner frem tablåer hvor det står noe ekte på spill. Lysstrålene hans avslører hvordan verden egentlig henger sammen i tid og i rom, mellom ånd og materie, liv og død. Han viser oss at livene våre utspiller seg her mellom det profane og det sakrale, mellom det hverdagslige og det magiske, mellom det repetitive og det plutselig meningsfulle. Vi trengte bare lys for å se det!

Stikkord