Uten de helt store bevegelsene

Presentasjonen av Statsbudsjettet har for kunst- og kultursektoren lenge vært forbundet med nervøsitet og neglebiting. På sitt beste kan det legge forutsetningene for vekst og utvikling, på den annen side et eksistensspørsmål.

I mai påpekte Kulturrådet at ordningen Tidsskrift og kritikk har en ramme på rundt 30 millioner kroner, mens den samlede søknadssummen er omtrent tre ganger så høy. I innlegget «Tidsskrift- og kritikkfeltet trenger friske midler» i Klassekampen 20. mai understreket rådet at det gjennom flere år har etterlyst en styrking uten å få gjennomslag.

Budsjettforslaget for 2027 innebærer faktisk en økning til Norsk kulturfond, men ingen øremerket styrking av tidsskrift og kritikk. Overgangen til virksomhetstilskudd fra høsten 2026 kan gi etablerte søkere, blant dem Kunstavisen, større forutsigbarhet. Hvor mange som får støtte, hvor mye de får, og for hvor lang tid, avhenger imidlertid av Kulturrådets avsetning og søknadsbehandling. Forutsigbarhet er viktig, men løser ikke problemet med en for trang ramme og en fortsatt manglende vilje til å stimulere et sterkt presset mediefelt.

Tidsskriftene og den uavhengige kritikken er en del av en offentlig samtale om kunst. De gir rom for faglig fordypning, uenighet og vurderinger uten bindinger til institusjonenes egen formidling. Spørsmålet handler derfor om mer enn fordelingen mellom ordningene. Det handler også om hvilken kulturoffentlighet vi ønsker oss.

Store ord – og et stadig større samfunnsansvar

Hele Kultur- og likestillingsdepartementets budsjett utgjør rundt 1,2 prosent av statens samlede utgifter i regjeringens forslag for 2027. Denne andelen skal dessuten romme medier, idrett, frivillighet og likestilling.

Samtidig mangler det ikke store ord om kunstens og kulturens betydning for demokratiet, ytringsfriheten og samfunnets motstandskraft. I Totalberedskapsmeldingen fremheves kunst- og kultursektoren som en del av nasjonens evne til å stå gjennom kriser og krig. Kunst og kultur, og den offentlige samtalen om dem, tillegges stadig større samfunnsansvar. Sett gjennom den rådende politiske og demokratiske situasjonen, i Europa og globalt, handler dette nå og ikke lenger bare om teori, men praksis.

Det er vanskelig å innfri voksende forventninger gjennom omfordeling innenfor trange rammer. Tidsskriftene trenger en styrking, men det gjør også andre deler av kunstfeltet. Når skal ord følge handling, og når skal den politiske anerkjennelsen av kulturens samfunns- og identitetsbærende betydning følges av et budsjett som gir feltet bedre vekstvilkår?