Antihelter og sivilisasjonskollaps

OSLO
Statens 138. kunstutstilling
Kunstnernes Hus
Står til 12. oktober

På ett år gikk det fra vondt til verre. Det er ikke mine ord, men sitat fra juryens uttalelse i forbindelse med årets høstutstilling. Utvalget for den 138. Statens kunstutstilling er gjort med minst ett øye på verdens elendighet. Det har åpenbart vært nok å ta av i den forstand, med tanke på juryens valg og handlingsrom – det heter videre at «søknadene [til utstillingen] har fulgt temperaturen i samfunnet og en verdenssituasjon preget av folkemord, menneskeskapte naturkatastrofer og såret ytringsfrihet».

På tross av dette uhellsvangre perspektivet framstår utstillingen med et overveiende sympatisk og inviterende ytre, med den blandingen av formale eksperimenter, materialutforskning og mild politisk konfrontasjon man vel er vant til å få servert på Kunstnernes Hus i september. 

Rettferdig blir det aldri
Slike episke kritiker-utsagn må, sammenhengen tatt i betraktning, leses med det sedvanlige forbehold at en stor del av utstillingen har jeg ikke sett. Også tradisjonen tro kommer nemlig en betydelig del av helheten i form av et omfattende performance-program, foruten filmvisninger, «pop-up-aksjoner» (Klagebyrået av Ellen Ugelstad) og «relasjonelle hendelser»: Vandring i Oslo med Karina Sletten der «eiendomsforvaltning og endringer i boligpolitikken» blir utforsket og utfordret gjennom å besøke forlatte bygg i Oslo kommunes eie. 

En slik tur skulle jeg gjerne fått med meg, også som kritiker – i likhet med alt annet av innskutte setninger i utstillingens totale program – tidsnok til å kunne gi den en rimelig vurdering som del av den større helheten. 

Rettferdig og dekkende blir det uansett aldri, sånn sett – med til sammen 88 kunstnere og kunstnergrupper er man henvist til å skrape i overflaten. En video viser et havlandskap i isødet. Fugleflokker danser lavt mot en gråblå horisont, som små hieroglyfer over skjermen. En dresskledd herre ankommer fra høyre, flytende på et isflak mens han hamrer løs i isen, med storslegge, så føyka står. Når vil isen gi etter og senke mannen i bølgene? Men flaket flyter videre, ut av bildets venstre kant, før sleggemannen entrer bildet på nytt fra høyre.

Gjensidig undergang
Kunstneren er Svalbard-baserte Stein Henningsen, 63 år og en av drøyt femti debutanter i år. Henningsen gjør seg til både voldsmann og offer i et evig sisyfosarbeid. I katalogen blir verket Min Verden forklart som å «rette søkelyset mot klimaendringene», som jo er den mest åpenbare tolkningen. Det er klisjebildet ‘isbjørn på isflak’ i performance-kunstnerisk versjon. Men handlingens iboende aggresjon og meningsløshet inviterer til et større perspektiv, både innover i sjelslivet og utover i kulturen. Selv kom jeg i tanker om sluttscenen i Mary Shelleys modernitetskritiske Frankenstein, der vitenskapsmannen jager sitt eget uhyre ut i ishavet, inn i en kamp som ender i gjensidig undergang – et bilde på menneskeskapt destruksjon som går i ett med naturens grenseløse krefter. He sprang from the cabin-window, as he said this, upon the ice-raft which lay close to the vessel. He was soon borne away by the waves, and lost in darkness and distance.

Trusler og krigsvitner
Krig, trusler mot naturen og sivilisasjonskollaps dukker opp i uttalt og metaforisk form utstillingen rundt, uten at jeg opplever totalen som overdrevent tynget i den retningen. Karen Pederstad presenterer ruinestetikk i Growth Assembly I-III, oppløste rester av greske søylebaser, støpt i betong, der vegetasjonen presser seg opp og ut av sprekker og brudd i den klassiske arkitekturen. Magdalena Kotkowskas Column er en slank stabel av brukte soldat-håndtørklær – en pertentlig, arkaisk-poetisk fundering over militarismen som minner litt om Toril Johannessens teppebelagte festspillutstilling i Bergen kunsthall i fjor. Mari Eriksens Tilfluktsreder, fuglereir av plastbiter, ledninger og tekstiler, bringer tankene til fugler som bygger sine hjem av forbrukets etterlatenskaper – og sulter ihjel med magene fulle av det.

Jorunn Irene Hanstvedt viser imponerende håndarbeid med det fotorealistiske håndknyttede teppet it was a good day for cleaning plastic bags. Likeledes er Gelawesh Waledkhanis store veggmontasje av 3500 påfuglfjær, The Colour of Paradise, et mektig skue i rommet. 

For meg er det likevel gjerne de mindre, unnselige bidragene som setter seg lengst i minnet i sammenhenger som denne. Nede mot gulvet ligger Kachun Lays Precious Fragment, en liten barnefot, på en hylle – et fragment fra en fornem skulptur? Eller en brutalt avrevet kroppsdel, et sviende trist krigsvitne? Tiril Havdals liggende hode Hvilested spiller på et mer gåtefullt register, som et profetisk Orfeus-orakel på linoleumsdekket. Gåtefull oppleves også Pål Lersveens videoprojiserte, nakne miniatyrmann nede ved gulvlistene å være, slik han stanger ustanselig mot veggen, fanget i en evig loop – en både tragisk og sårbar antihelt i den store sammenhengen, i kunstens storstue.