Skjemmende svak anmeldelse

Skribenten kommenterer en anmeldelse av Ann Iren Buans utstilling Kom du bare nærmere i Kunstnerforbundet. Anmeldelsen ble publisert i Kunstavisen 26. september 2024.

I forbindelse med utstillingen Kom du bare nærmere har Mona Pahle Bjerke skrevet anmeldelse med tittelen Skjemmende svak formidling. Anmeldelsen er preget av misnøye og det kritikeren selv beskriver som en «uendelig tretthet» i møte med det som står utstilt i overlyssalen på Kunstnerforbundet.

Mens hun dilter rundt i denne uendelige trettheten, retter Mona Pahle Bjerke oppmerksomheten sin mot pressemeldingen – angivelig på jakt etter innsikt om tilvirkningsprosessen av verkene. Der finner hun dessverre bare en «absurd og pompøs» tekst skrevet av Eivind Hofstad Evjemo, og hun etterlyser heller en «ledsagende tekst som inngangsport til verket og større forståelse». 

Men er ikke dette latskap, da? Utviser ikke Pahle Bjerke her en slapphet som både kunstens kritikere og publikum burde legge av seg? 

Evjemos tekst handler ikke om tilvirkningsprosessen – det er jeg enig i. Den forsøker heller ikke å oppklare eller rettferdiggjøre Buans utstilling. I stedet blir vi servert en tekst skrevet i dialog med verkene.

Evjemos blikk utleder rett og slett et nytt stykke kunst som kan oppleves sammen med utstillingen. Hånd i hånd. Side om side. Teksten speiler, utvider og referer til både verkene og kunstnerskapet, og stikk i strid med Pahle Bjerkes kritikk, legger dette nettopp til rette for en større forståelse. 

Denne assosiative teksten åpner en hel rekke dører som kan lede oss inn til Buans sparsommelige vidunderkammer, med fare for å bli «pompøs». I den aktuelle pressemeldingen er for øvrig Eivind Hofstad Evjemos poetiske tilnærming etterfulgt av en nokså likefrem tekst om Buans kunstnerskap. Og ispedd opplysningene vi finner beskrevet i verkslisten, finnes det da tilstrekkelig med informasjon for både kritikere og hvermannsen her, gjør det ikke?

Skjemmende svak formidling er det i alle fall ikke.