Hvem sa fiende?

Penger er makt, og man skulle tro det var på sin plass å stille spørsmål ved at kunstlivet vårt i stadig større grad påvirkes av privat kapital og akkurat hva denne kapitalen – åpent eller skjult – ønsker seg av gjenytelser. Marianne Heier skriver godt om kunstprisenes fremvekst i Norge i Klassekampen (Hunger games for kunstnere 30. januar). Hun peker på konkurransens grunnprinsipp; det finnes ikke vinnere uten tapere, og hun spør hva hensikten er ved å sette kunstnerskap i konkurranse med hverandre. Heier skriver at vi kunstnere er vant til å måtte konkurrere om knappe midler fra felleskapet, og at hun verken mistror privatpersoners eller organisasjoners gode hensikter med å arrangere kunstkonkurranser.

Heiers tekst åpner for spørsmål som er viktig for alle oss som arbeider i kunstfeltet: Kan man i det hele tatt konkurrere i kunst? Kan det være at konkurransene underbygger forskjeller? Er det riktig at unge kunstnere som ikke har råd til å si nei til produksjonspenger skal bruke år av sitt kunstnerliv for å produsere verk til konkurranser i håp om å for eksempel komme seg inn på boligmarkedet? Hvordan skal kunsten være samfunnskritisk om vi i stadig større grad skal belage oss på private penger for å gjøre jobben vår? Er det et alternativ å invitere til separatutstillinger der produksjonen er dekket? Og hvor går egentlig linjen mellom privat eierskap og offentlig ansvar?

Under overskriften Feil fiende svarer redaktør Mona Gjessing i Kunstavisen Marianne Heier på lederplass. Hun kaller Heiers tekst for misvisende og hevder at: «Den bidrar i liten grad til en presis analyse av kunstfeltets økonomiske og institusjonelle virkelighet.» For virkeligheten, ifølge Gjessing, er at kunstnere og kunstfeltets fremtid er å tilpasse seg private finansieringsmodeller. Dessuten, påpeker hun, er kunstfeltet langt fra det eneste som har knappe ressurser og preges av konkurranse.

Men det er noe annet å være plukket ut til å delta i en profilert lukket konkurranse enn å søke på stipender og utstillinger som en av mange hundre, og det utgjør en forskjell i maktforhold om man mottar penger av felleskapet, en privatperson eller et selskap. At kunstnere og kunstinstitusjoner bør være følsomme når det gjelder private midler og transparens er åpenbart om man ser på saker som Sacklerfamiliens fall i USA og Lundin petroleum her i Norden. Gjessing diskuterer heller ikke hvorfor det blir stadig flere kunstnere som skal fordele færre ressurser, eller at kunstnere med lange utdannelser og store studielån stort sett arbeider alene, med stor personlig risiko og uten den sikkerheten de fleste arbeidstakere har. Hun nevner heller ikke at kunstkonkurranser i et stadig mer pengedrevet kunstfelt kan fungere som bygging av merkevare og investering i kunstnerskap som potensielt kan gi økonomisk avkastning.

Gjessing mener spørsmålet for kunstfeltet er hvordan det kan sikres et bredere og mer bærekraftig finansieringsgrunnlag for fremtiden, men ser ut til å glemme at det kun er én generasjon siden mange kunstnere brukte år av livene sine på Kunstneraksjonen -74. Med krav om økt bruk av samtidskunst, vederlag og garantert minsteinntekt resulterte aksjonen i verdige levekår, utjevning, mangfold, langsiktighet, solide kunstnerskap over hele landet, og ikke minst fri, uavhengig kunst. Og det på en tid da statsbudsjettet hadde langt færre oljekroner å rutte med enn i dag.

Når Gjessing avslutter med å advare mot å velge seg feil fiender, oppleves det som om hun sier at vi ikke skal bite hånden som gir oss mat. Men kunstkonkurranser er noe de færreste blir invitert til å delta i, og enda færre vinner. Det er i det hele tatt veldig få kunstnere som får inntekt gjennom kunstkonkurranser, noe som vel er poenget med dem. Og da er vi ved de tre spørsmålene dette egentlig handler om: Hvem skal være kunstnere, hva skal kunst være, og for hvem? De burde være interessante for en kunstavis.