Kunstgeriljaen

Utstillingen i overlyssalene på Kunstnernes Hus er ikke helt klar første gangen jeg besøker den. Kunstner Pauline Boudry setter frem en stol midt i den ene overlyssalen—for anledningen mørklagt—som huser filminstallasjonen Les Gayrillères. Filmen er utviklet i samarbeid med fem koreografer/utøvere, og det vi ser best er kostymene deres, mange av dem er utstyrt med ulike lyseffekter. Bevegelsene gjør at danserne kaster lys på hverandre og seg selv. Noen ganger forsvinner lyset, og danserne fortsetter i mørket. Boudry og Lorenz fokuserer på eksponering og synlighet, de liker tanken på at individet forsvinner i denne filmen, mens armer, ben, øyne og hår i korte øyeblikk danner et kollektiv. Jeg beveger meg selv, helt bak i rommet, slik at jeg fortsetter å se filmen gjennom den glitrende trådgardinen som henger foran lerretet.

Kampen for uklarhet
Tittelen spiller på Monique Wittigs feministiske roman Les Guérillères fra 1969 der en gruppe kvinnelige krigere gjør opprør mot det patriarkalske samfunnet. Opprøret i denne filmen handler om uklarhet, forstått på den måte at det må være lov til å være mindre synlig og fremdeles bli hørt. Det er det skeive menneskets revolusjon det dreier seg om. Kunstnerne er inspirert av aktivisten Édouard Glissant som skriver om trangen til uklarhet, retten til å ikke alltid være transparent. Hans ord om å respektere hverandres annerledeshet, akseptere uforståeligheten og forvirringen som ofte kjennetegner tverrkulturell kommunikasjon, er fin å tenke på mens jeg betrakter verket.

En filmtriologi
Filminstallasjonen er den tredje i en filmtrilogi som inkluderer Moving Backwards – det sveitsiske bidraget til Veneziabiennalen i 2019. Filmen er inspirert av kvinner fra den kurdiske geriljaen, som brukte skoene sine feil vei for å gå fra den ene siden av de snødekte fjellene til den andre, en taktikk som reddet livene deres. Og (No) Time fra 2020, som jeg har beskrevet tidligere som en spektakulær film i all sin enkelhet. Mens gardiner går opp og ned, beveger fire dansere seg vekselsvis sammen og alene til den samme rytmen. De kommer dansende gjennom en skyvedør – en dør som visstnok forandrer den som passerer den. Begge disse filmene er sånne verk jeg fremdeles tenker på, de har like mange lag som denne som vises på Kunstnernes Hus nå.

En bonus-performance
Utstillingen inneholder også en serie skulpturer, tilsynelatende skapt fra rekvisitter i filmen, som stilles ut i den andre salen. Dette er et grep kunstnerduoen har gjort tidligere, for eksempel i sin seneste utstilling i Paris-galleriet Marcelle Alix. Her viste de en film i den nederste etasjen, og plasserte ulike rekvisitter i rommene over. Det funker enda bedre i den aktuelle utstillingen, hvor det hele er samlet og lyssatt i en av Oslos fineste utstillingssaler. Rekvisittene kan ses på som ekstradansere som venter backstage og varmer opp til en kommende performance.

Kunsten å lytte dypt
Utstillingstittelen Walk Silently in the Dark Until Your Feet Become Ears er hentet fra instruksjonene til en lytteøvelse utformet av komponist og musiker Pauline Oliveros i boka Sonic Meditations, utgitt i 1971. Øvelsen lyder i sin helhet: «Gå en tur om natten. Gå så stille at undersiden av føttene dine blir til ører.» Ifølge en artikkel i The New Yorker skrev Oliveros disse i en tid hun kjente på total politisk utmattelse, og hennes Sonic Meditations erfares som et betimelig argument for lytting som en form for aktivisme. Ved å lytte bedre til hverandre, kan mye endres. Det er slett ikke sikkert denne utstillingen fører til store forandringer, men jeg applauderer helhjertet intensjonen.