Strukturert blikk

Mange kunstnere kan relatere til at rommet legger føringer for hva som kan vises i en utstilling. Veggene, gulvet, og ikke minst lyset avgjør hva som er mulig, hvordan verket blir oppfattet, hvilke proporsjoner som oppleves harmoniske og ikke. På Kunstnerforbundet, i utstillingen Lyset Blinker, nøyer Øystein Wyller Odden seg med å fylle overlyssalen med én film, som tar for seg dette unike rommets kvaliteter med et nøysomt, sonderende blikk.

Filmen begynner med nærbilder av små hull og riper i veggene, før den avsluttes med å vise Overlyssalen utenfra på nattestid, med Rådhuset og Oslofjorden i bakgrunnen. Kameraet dveler ved glassplatene i taket, hvor innstøpt ståltråd danner et rutenett av små kvadrater like under overflaten. Denne typen armert glass brukes ofte i industrivinduer og branndører, trådnettet forsterker platen og hindrer glasset i å falle fra hverandre hvis det sprekker. Man blir også oppmerksom på at hver plate utgjør én rute i et større rutenett. I det faktiske gallerirommet er samtlige av de fire hjørneplatene løftet opp av kunstneren for å gi innsyn til strukturen i taket.

Fra utstillingen Øystein Wyller Odden, Lyset blinker, på Kunstnerforbundet. Foto: Thomas Tveter

Rutenettet oppleves like mye som hovedmotiv som salen i seg selv. Som i mye modernistisk kunst, er rutenettet her en struktur som binder sammen verket på formalestetisk nivå, skaper kompositorisk harmoni: det organiserer blikket og filtrerer lyset. Når rommet filmes med høyhastighetskameraer – laget for å analysere air-bag tester og rakkettoppskytninger – flates det ut og får nesten grafiske kvaliteter. Man blir mer bevisst på kamera enn på hva bildet viser, og man opplever at verket ikke handler om representasjon, men at «innholdet», det vil si overlyssalen, forsvinner inn i bakgrunnen.

En lyd man kjenner på kroppen

Høyhastighetskameraet fanger det øyet ikke kan: den elektriske syklusen som slår av og på, umerkelig i sanntid, men synlig når tiden strekkes ut. Det er nettopp denne tregheten i persepsjonsapparatet som muliggjør filmmediet – stillbilder i rask sekvens blir til bevegelige bilder – og her vendes mediets egen logikk mot betingelsene det opererer under. Lyden i rommet er et annet avtrykk av den samme syklusen: en lav, jevn dundring fra strømnettet, ikke så mye en lyd man hører, som en man kjenner på kroppen.

Mediet i seg selv

Tankene går til strukturalistisk film. Det er noe med de langsomme panoreringene som kjennes som en fenomenologisk utforskning – ikke bare av rommet som er filmet, men av kameraet i seg selv. Den mest nærliggende referansen er filmene til den amerikanske kunstneren Michael Snow, for eksempel Wavelength (1967), der kamera bruker 45 minutter på én eneste zoom gjennom et loft, likegyldig til menneskene som går gjennom rommet. Eller La Région Centrale (1971), der Snow monterte kameraet på en spesialbygd maskin som roterer i alle akser, resulterende i en film med tre timer med landskap som velter, snur seg og mister horisonten. I begge tilfeller er effekten den samme: når kamerabevegelsen gjentas, er det ikke lenger representasjonen av rommet som dominerer, men mediet i seg selv. Man blir oppmerksom på hvordan mediering på subtilt vis endrer oppfatningen vår av omgivelsene.

Fra utstillingen Øystein Wyller Odden, Lyset blinker, på Kunstnerforbundet. Foto: Thomas Tveter

Hos Snow blir bildet gradvis flatet ut; rommet mister sin dybde og blir overflate. Hos Wyller Odden skjer det noe tilsvarende: hva som er filmet blir mindre viktig enn hvordan det er filmet. Utstillingsteksten vektlegger riktignok det stedsspesifikke og peker mot Kunstnerforbundets 107 år med utstillingshistorikk, men verket gir meg assosiasjoner langt utover det. Mange av bildene er så abstrakte at de kunne vært et helt annet rom.

I essayet «Grids» (1979) hevder Rosalind Krauss at rutenettet er en struktur som holder motsetninger i spenning: materialitet og spiritualitet, overflate og dybde. Wyller Odden lar rutenettet være både abstrakt og knyttet til det stedspesifikke på én gang. Strukturalistisk film opererer med en parallell logikk: den nekter å la det kinematografiske apparatet forsvinne bak det som filmes. Konvensjonell film vil at du skal glemme projektoren, lerretet, filmsporet, varigheten, rammen – at du skal transporteres inn i en verden. Strukturalistisk film gjør det umulig å glemme og bringer det som er underliggende til overflaten, akkurat som rutenettet.

Jeg er sikker på at denne utstillingen kommer til å prege hvordan jeg opplever kunst i Overlyssalen fremover. For de fleste kunstnere, fordrer en utstilling i Overlyssalen at man skal lage noe spektakulært, men Lyset blinker omgår de forventningene. Samtidig kjennes hvert bilde, hvert element – fra bruken av rutenett til den durende lyden – nødvendig og nøye gjennomtenkt. Paradoksalt nok er det nettopp Wyller Oddens mediering av rommet som gjør overlyssalen mer nærværende og tilrettelegger for en konsentrert oppmerksomhet.