– Kunsten fremstår noen ganger som mer virkelig enn verden rundt oss

Før vi setter oss ned ved det særegne bordet som er rigget med både Kombucha og Pellegrino i forbindelse med intervjuet 18. mai, foreslår jeg at vi går en runde i utstillingen, som er montert i flere avdelinger i husets første etasje.

Vil du si at utstillingen har en begynnelse og en slutt, eller kan vi bare begynne hvor som helst?

– Jeg har ikke egentlig tenkt på det som en utstilling som begynner og ender et bestemt sted.Men, kanskje kan man tenke seg at dette bildet, Lookout, som jeg malte for tre år siden, men som aldri har vært stilt ut før nå, lar seg betrakte som et slags første kapittel og at man derfra blar videre.

– De nyeste arbeidene, malt i løpet av de siste månedene, er imidlertid de tre avlange bildene du ser montert ved siden av hverandre på den brune bokhyllen. Jeg arbeidet med disse spesifikt for utstillingen her. Jeg så for meg at de ville fungere godt i sammenhengen og dessuten ville kunne representere et fint skifte i skala og format.

Tilbake til Lookout. Kan du fortelle noe om tilblivelsen av dette?

– Hvis man betrakter mine malerier gjennom de siste 15 årene, er det ofte spor av figurasjon, en figurasjon som, som oftest, slik som i dette bildet, er sublimert eller abstrahert. De tre der borte [de vi egentlig skulle vente litt med å snakke om] relaterer seg åpenbart mer direkte til menneskefiguren. Jeg jobber nesten alltid med en bestemt utstilling i tankene og jeg liker å tenke på hvordan verkene vil virke på hverandre i utstillingen, hvordan de vil informere, støtte hverandre eller skape forvirring.De tre maleriene gir et lite nikk i retning av Lookout, som også rommer elementer av menneskekroppen, slik du ser her [Bradley peker mot et øyeliknende objekt i maleriet].

Etter å ha hyllet Bradley for hans imponerende forståelse av farger, påpeker jeg, litt sleivete, at det i venstre hjørnet av bildet er streker i rødt, hvitt og blått. Bradley ler litt, før han snakker videre om bildeflaten, om komposisjonen og om bruken av farger.

– Der er et øye og en liten horisontlinje, og noe som er en sol eller en måne og vann eller, ha ha, det norske flagget. Når det kommer til bruk av farger, er de maleriets grunnleggende bestanddeler, dets viktigste komponenter. Jeg arbeider intuitivt, men graviterer alltid mot å bruke primærfargene som referansepunkt å jobbe ut ifra. Så kan man introdusere tertiærfarger i blandingen og deretter ting som, for eksempel, mørke toner som kan skape en form for dissonans.

Har du et ønske om å jobbe mer og mer figurativt eller er det bare noe som skjer?

– Igjen, det er vanligvis enkelte underliggende elementer av figurasjon i mine arbeider, elementer som sublimeres eller abstraheres i selve prosessen og malehandlingen. Jeg tenkte nok at jeg ville lage et uttrykk som var litt mer rett frem i de her [de tre]. Det er typisk for måten jeg maler på; en fri improvisasjon før jeg begynner å plukke ut ting som minner om en kropp eller et hode eller et objekt i verden omkring oss. Å artikulere dette er noe som driver maleriet fremover, noe som gir det et formål. Jeg tenker i utgangspunktet ikke at nå skal jeg lage et abstrakt maleri, det erfares mer som at jeg står og skyver malingen rundt frem til et visst punkt. Så hender det også at jeg begraver det som trer frem, men ved disse, som er plassert i den rekkefølgen de sto i, i mitt atelier, var jeg mer opptatt av tydelighet. Det handlet også om en tilfeldighet: jeg hadde oppspente lerreter i dette vertikale formatet og tenkte at det ville være interessant å male i et format jeg aldri hadde prøvd før. Da jeg nærmet meg oppgaven, forsto jeg at det krevde figuren. Det var liksom ingen annen løsning. Dette er jo en mer eller mindre menneskelig skala.

Skikkelsene likner Playmobilfigurer som ser ut som om de, når som helst, kan hoppe ut av lerretet og bevege seg rundt. Har du noen tanker om hvorfor de ser ut som de gjør?

– For meg oppleves disse nærmest som malerier av skulpturer. Jeg synes forøvrig at de minner litt om japanske papirdukker. De er på ingen måte naturalistiske.

Har bildene individuelle titler?
– Titlene kom nærmest umiddelbart denne gangen. Middleman, Newcomer og Peter [alle 2026].

Som Sankt Peter, ved Perleporten?
- Haha, nei. De to første har på et vis titler i seg, mens den siste er navn-gitt. Jeg ser Peter som en slags skogens mann, en tømmerhugger.

Det er enkelt å merke når Bradley synes at et samtaleemne er ferdigsnakket. Han blir mildere i blikket, men det tar en annen retning.

I et tilstøtende galleri med ruglet betongvegg og nærmest sakralt lysinnslipp er det montert flere blyanttegninger. De er alle uten titler. Et av bildene har en sentralt plassert, liten, rød teipbit festet på arket.

– Jeg vet ikke helt hvordan den havnet der, men jeg tror at teipen var der først og at collagen i bildet deretter ble limt på. Jeg elsker enkelheten ved tegning. Det er en ukomplisert affære sammenlignet med det å male, der man må være så mye mer involvert.

Men, maling lukter bedre da!

– Det er litt morsomt, for noen ganger når venner kommer på besøk, sier de umiddelbart at det lukter sterkt. For min del har jeg oppholdt meg så mye i atelieret under slike forhold at jeg ikke enser lukten lenger. «I have burned my self out», sier Bradley litt flatt.

– Tegning er i hjertet av alt jeg gjør, men det har skjedd en endring. Tidligere har tegning og maleri vært to forskjellige spor, som riktig nok overlapper og krysser hverandre til en viss grad, men det har ikke vært en en-til-en relasjon. Men, maleriene med de stående figurene har vært mer som studier til malerier. Noe har endret seg.

Jeg viser begeistring for en tegning der figuren løfter armene skrått oppover fra kroppen som i en slags hilsen eller en tilbedende gest à la Marini Marinos små, håndmeislede bronsefigurer med armene løftet.

– Her har jeg faktisk studert afrikanske stammeskulpturer som gjerne har en arm løftet.

I den siste tegningen vi ser på er motivet en bil og en kvinne, i all enkelhet, men like fullt briljant utført. Motivet ser ut som det er tegnet i én strek.

– Jeg ville ha med dette bildet fordi det har noe å gjøre med de utstilte skulpturene, vognene med hjul, som er sentralt plassert i utstillingen.

Hvordan er det å stille ut i Ida Ekblads ferske flerbrukshus?

– Stedet har på en måte Idas fingeravtrykk overalt, noe jeg liker. Jeg har fulgt hennes kunstnerskap i mange år. Jeg synes at det er fantastisk. Da jeg ble invitert hit for å ha en utstilling her, slo jeg til med det samme. Noen av Idas arbeider er fremme, de er så fine, men det er også en god balanse her. Å jobbe med disse rommene, å tenke i forhold til arkitekturen, var som en lek. Det er noe annet enn å skulle fylle de gigantiske hvite kubene. Det hører med til historien at min kone og jeg har et tilsvarende hus på Long Island i en by som heter Amagansett og at vi i 2025 inviterte Ida til å stille ut i Galerie Sardine's i huset, så dette lar seg betrakte som et slags utvekslingsprogram.

Idet vi passerer en tegning som er montert litt for seg selv, skyter Bradley inn at motivet er en slags bil som kjører inn i et badekar.

– På et visst tidspunkt tenkte jeg at det, ettersom det er noe litt uformelt over denne utstillingen, at det ville ha vært interessant å ha med enkelte eldre arbeider også. Så bildet over peisen der borte, er et slikt.

Nå må vi snakke om «vognskulpturene»...

– Mine skulpturer konstrueres ut fra funnede objekter. Så i motsetning til hva som er tilfelle med tegningene og maleriene, har jeg fjernet noe fra objektene. Jeg liker rett og slett tanken på skulpturer på hjul.

De gir jo også assosiasjoner til små kister, men det er vel ikke noe inni dem?

– Kister på hjul er jo på en måte enda mer bisart. Det er små, tomme bokser. Jeg liker det å måtte lete etter en eller annen funksjon, uten nødvendigvis å finne denne. Skulpturene har en leke-liknende kvalitet og kan gi assosiasjoner til leker barn trekker etter seg, en liten and, for eksempel. Jeg har fjernet noen elementer og lagt til andre, som lyspæren der oppå den ene.

Kan du fortelle noe mer om tittelen på utstillingen, «Vyakti»? På norsk finnes oversettelser som individ, menneske og manifestasjon.

– Det er et vedisk ord som jeg for en stund tilbake skrev ned på en liste over titler. Når et ord popper opp i meg, skriver jeg det ned og tar vare på det til senere. Ordet relaterer seg til arbeidene i utstillingen som gir mening for meg. Det er også en unik indisk idé, fordi vi her i Vesten relaterer oss til kroppen som om den er oss: Dette er meg [Bradley peker seg mot brystet], men, tanken på at kroppen er en manifestasjon av en slags midlertidig tilstand, interesserer meg.

Er du en hindu?

– Nei, jeg er mer en frafallen katolikk, men jeg er tiltrukket av mange av tankene i Advaita Vedante.

I en del østlig filosofi er det vel om å gjøre å slette ut egoet, men som kunstner, er det ikke nettopp jeget man næres av i arbeidet?

– Jeg tror at det er en misforståelse at kunstverket springer ut av en jeg-posisjon. For meg består prosessen av en transcendens av den begrensede følelsen av et selv. Jeg oppfatter at det dreier seg om å strekke seg ut mot noen større strukturer. Jeg tror det er en rekke forhandlinger med jeget i prosessen, men å skape kunst kan være en slags yoga eller en åndelig praksis der man forsøker å være en linse som man ser verden igjennom. Det er et mektig redskap.

Samtalen nærmer seg slutten og jeg ber om å få en forklaring på noe Joe Bradley uttalte i en samtale med skribenten og redaktøren Dan Nadel inne i utstillingen Vom Abend på David Zwirner i Chelsea (2024).

Du siterte Alexander Calder på følgende: «Jeg vil lage ting som er morsomme å se på». Du fremstår ikke som en som er på scenen for underholdningens skyld, så kan du kontekstualisere din bruk av ordet morsom her?

– Jeg har en seks år gammel sønn som for en stund tilbake kastet et egg på gulvet. Da jeg spurte han om hvorfor han gjorde det, sa han bare: «Fordi, ja». Jeg tror selv at jeg streber mot å ikke måtte finne en forklaring eller en unnskyldning for å lage kunst. Når det kommer til stykket, handler min referanse til det Calder-sitatet om et spørsmål jeg stadig stiller meg selv om det å lage kunst: «Kan det være så enkelt som det; at det bare er en kul ting å betrakte?» Det appellerer til meg.

Det uunngåelige spørsmålet til slutt. Hvordan er det å være kunstner i USA under president Trumps ledelse?

– My God. I en tid der det virkelig er bruk for solid ledelse, er det deprimerende at Trump styrer. Hva kan jeg si som ikke allerede er sagt? Jeg er klar for at han går av scenen. Det er nok nå.

FAKTA

Joe Bradley (f. 1975) er en amerikansk kunstner kjent for et omfattende kunstnerskap innen maleri, skulptur og tegning. I de senere år har han utviklet et raffinert formspråk som balanserer mellom figurasjon og abstraksjon.

Bradley ble født i Kittery, Maine, og tok sin BFA ved Rhode Island School of Design i 1999. Han bor og arbeider i New York. Han fikk sitt gjennombrudd tidlig på 2000-tallet, med sin første institusjonelle separatutstilling ved MoMA PS1 i 2006, og deltok på Whitney Biennialen i 2008. Arbeidene hans har siden vært vist internasjonalt, blant annet ved The Museum of Modern Art, Buffalo AKG Art Museum og Fondation Louis Vuitton. Bradley representeres i dag av David Zwirner, som viste utstillingene VomAbend i New York i 2024 ogAnimal Family i London i 2025. Joe Bradley deltok nylig på Frieze New York og er for tiden aktuell med en separatutstilling på Spettacolo i Oslo