fbpx Udefinerbar uhygge

Udefinerbar uhygge

Steinar Haga Kristensen, ULTRAIDENTIFIKASJONSPAVILJONG, 2021. Skulptur, maleri, grafikk og dataspill. © Steinar Haga Kristensen. Fotograf: Susann Jamtøy / TKM.
En slags sakte tilbaketrekning preger den femte utgaven av Lorck Schive Kunstpris. Det er vel et tegn i tiden.

Lorck Schive Kunstpris
Trondheim Kunstmuseum

Står til 19. september

Lorck Schive-utstillingen, som vises annethvert år i Trondheim, består av fire utstillinger laget av hver sin kunstner. Derfor er det alltid usikkert hvordan de ulike kunstverkene vil spille opp mot hverandre. Vil man kunne se en tematisk eller materiell fellesnevner? Eller kommer verkene til å sprike i hver sin retning både når det gjelder innhold og form? Svarene er interessante tatt i betraktning at Lorck Schive Kunstpris skal representere «den beste samtidskunsten i Norge i dag», slik det formuleres i markedsføringen.

Overveldende maksimalisme

I år er det Tori Wrånes (f. 1978), Matias Faldbakken (f. 1973), Steinar Haga Kristensen (f. 1980) og Kira Wager (f. 1971) som har utfoldet seg i hvert sitt rom inne på Trondheim Kunstmuseum. I overlyssalen ramler man inn i Haga Kristensens fargerike, mangslungne univers hvor hver kvadratmeter er dekket med kunst av et eller annet slag: små og store skulpturer på pappeske-sokler, malerier, dataspill, tekstiler og det som ligner bruksgjenstander dekker både gulv og vegger. Mengden gjenstander er i seg selv overveldende, og det blir bare mer komplekst når jeg oppdager at mange av de samme motivene går igjen i flere ulike verk. Det er som å bli sugd inn i en uendelig spiral hvor kunsten hele tiden referer tilbake til seg selv.

Kira Wager, Lillehammer 1.1, 2020-21 og Pentala 1.1, 2020-21. Oljemaling på PVC. © Kira Wager. Fotograf: Susann Jamtøy / TKM.

Frosset i tid

Mens førsteinntrykket av Lorck Schive-utstillingen bærer preg av en insisterende maksimalisme, er det en kjølig tilbakeholdenhet som møter meg i neste rom. Wagers malerier viser hverdagsscenarioer, som om de var tatt ut fra et fotoalbum. Her er familien samlet ved middagsbordet eller ved sjøen en sommerdag. Barn leker i hagen. Til tross for at motivene er gjenkjennbare, er det en distanse ved dem. Wagers korte, brede penselstrøk gjør at linjer og omriss brytes opp, og bildene fremstår fragmenterte. Noen ganger må jeg bevege meg lenger bort fra maleriene for at motivet skal bli tydelig. Fremdeles er det som å betrakte en hendelse gjennom et slør eller et filter.

Matias Faldbakken, MONSTRUM, 2021. Tegning og skulptur. © Matias Faldbakken. Fotograf: Susann Jamtøy / TKM.

Tegninger uten tolkningsrom

Utstillingens mest utilgjengelige bidrag er det likevel Faldbakken som står for. Tegninger av abstrakte figurer, rutenett, amorfe menneskefjes og det som ligner logoer og merkenavn er supplert av hver sin stabel med murstein. Stablene er malt i sterke farger. Verkene skaper vage assosiasjoner til bygg, design og oppmålinger, men noe mer er det vanskelig å skvise ut av dem.

Gratulerer / Kondolerer, 2021. Ulike media. © Tori Wrånes. Fotograf: Susann Jamtøy / TKM.

Spor etter mennesker

I det siste rommet møter jeg Wrånes’ installasjon. En bueformet portal er plassert på gulvet sammen med en stor, rød tursekk laget av noe som ligner mykt fleece-stoff. Fra taket høres munter plystring. Plutselig rører sekken på seg; den vokser seg større før den synker sammen med et sukk. Den ligner en blodrød, pustende lunge. Det hvitmalte rommet er påfallende lyst og luftig, det er en slags letthet her som underbygges av plystringen og små, søte skatter i form av blåskjell gjemt rundt om i rommet. Alt er likevel ikke som det skal. Sekken som ligger henslengt på gulvet vitner om at noen brått har forlatt stedet. Løfter man blikket mot glasstaket kan man i tillegg se et par joggesko, som på en eller annen måte har kommet seg opp i neste etasje.

Følelsen av fravær

Skal man ta Trondheim Kunstmuseum på ordet kan det virke som at landets beste samtidskunst tematiserer fravær og distanse. Hos Wrånes og Wager viser det seg i form av kunstneriske spor etter en hendelse som betrakteren bare får ane konturene av. Det er virkningsfullt i begge tilfeller. Hos Faldbakken opplever jeg heller et fravær av mening, verkene fremstår innadvendte. Akkurat dét kan ingen anklage Haga Kristensens kunst for, men her utsettes man til gjengjeld for en slags evigvarende kunstseilas hvor man aldri egentlig kommer nærmere horisonten. I stedet blir vi stående og trå vannet, inntil videre.

Stikkord