Vil bruke den fysiske bokas sosiale kraft

Guttormsgaards arkiv forvalter blant annet en stor og variert samling kunstbøker etter kunstneren og samleren Guttorm Guttormsgaard (1938–2019). Mønstringen Bla-bla,bla!, som finner sted 25.–26. april på Gamle Blaker meieri, inviterer publikum til å bla i fysiske bøker både fra egen og andres samlinger. Kunstnerisk leder, Ellef Prestsæter, tror nemlig ikke den tradisjonelle utstillingen er den beste løsningen for kunstboka.

– Tanken med mønstringen er at det å bla i fysiske bøker skal danne utgangspunkt for samtaler mellom kunstnere og publikum. Man leser jo som regel alene, men Bla-bla, bla! handler om å bla sammen, skriver han i en e-post til Kunstavisen.

I tillegg til å samle på bøker, produserte Guttormsgaard også sine egne. Prestsæter sier hans interesse for «bøker som demonstrerer bokas iboende muligheter» fortsetter å prege hvordan institusjonen jobber med kunstnerisk publisering i dag. I forbindelse med utstillingen Taterlandet på Nitja – som forøvrig er nominert til Kunstkritikerprisen 2025 – ble det utgitt en såkalt bildemappe, delvis produsert i arkivets eget trykkeverksted.

– Det er nettopp slike vekselvirkninger mellom arkiv og verksted, historie og samtid, som kjennetegner vår tilnærming til kunst og bøker, sier Prestsæter.

Bokbad uten tekst

Øverst på programmet er et kunstbokbad med Randi Annie Strand og Espen Tveit. Deres prosjekter – henholdsvis bokserien Arabesk (2014–2016) og fotoboka Samtidsarkeologi (1987) – er begge innlemmet i Torpedos kanoniseringsprosjekt Katalog for kunstnerisk publisering.

– Det blir ingen tradisjonelle opplesninger, altså, for de fleste bøkene deres inneholder ikke tekst i det hele tatt, sier Prestsæter.

Det blir også kunstbokmesse med Hong Kong Press [red. les Kunstavisens anmeldelse av forlagets siste publikasjon] og KHiO-bibliotekets konsept Faux Fair – sistnevnte med lansering av studentavisa Gangbare løgner og presentasjon av publikasjoner av studenter, ansatte og alumni ved skolen. Arrangementet rundes av med omvisning i «den labyrintiske boksamlingen til Guttormsgaards arkiv».

Et felt i vekst

Bokkunstner Vibeke Luther er med-kurator av programmet. Hun forteller Kunstavisen at målet med årets mønstring er å vise bredden av uttrykk innenfor sjangeren.

– Vi ønsker å synliggjøre mangfoldet og kraften som finnes innen bokkunst. Vi vil skape en utstilling der kunstboken får den oppmerksomheten den fortjener – hvor publikum inviteres til å delta, oppleve og utforske kunstnerskap i bokform og samtidig stille spørsmål ved hva en bok kan være, sier hun.

På bakgrunn av sitt engasjement gjennom flere år har Luther markert seg som en sentral aktør på feltet. Som kunstner og grafiker har hun særlig arbeidet med utforming av kunstbøker gjennom boktrykk og bokbinding, blant annet gjennom forlaget Crow Press. Hun står også bak etableringen av boktrykkerverkstedet på Guttormgaards arkiv og publiseringsverkstedet på KHiO, hvor hun jobbet i årene 2017–2024.

– Kan du si litt om hvordan det norske kunstbokfeltet har utviklet seg de siste årene?

– Det norske bokkunstfeltet, kunstnerdrevne forlag og boken som kunstform har fått et løft. Feltet viser en mangfoldig utvikling, der ulike stemmer og uttrykk får plass til å utforske bokformatet. Kunstnere undersøker samtidig nye måter å presentere boken på i offentligheten, og hvordan gjøre den mer tilgjengelig og synlig for flere, sier Luther.

På spørsmål om hvilken status og betydning kunstboka har i dagens kunstfelt, peker Prestsæter på nettpublikasjon Kunsten å sirkulere : en antologi om kunstnerisk publisering (Torpedo, 2014), som han selv bidro til.

– Den forsøker å svare på nettopp dette ved å undersøke kunstbokas ulike arenaer i dag; museet, bokhandelen, bokmessen, biblioteket og nettet. Redaktørene ønsket å flytte oppmerksomheten fra «kunstboka» som objekt, til publisering som kunstnerisk aktivitet – noe som kan anta mange forskjellige former.

Han beskriver feltet som svært vitalt og mangfoldig, noe han tror har sammenheng med den medieteknologiske utviklingen.

– Det handler ikke først og fremst om nostalgi, men om at kunstnere leter etter nye måter å kommunisere og etablere fellesskap på i kjølvannet av de enorme kulturelle og politiske endringene digitaliseringen har ført med seg. Når internett fylles av KI-generert søppel og den sosiale samhandlingen vår i stor grad styres av noen få teknologiselskaper, er det kanskje ikke så overraskende at kunstnere søker etter alternativer?