Et oppgjør med kulturpolitikken

Arendalsuka er godt i gang. Den 10.–14. august fylles sørlandsbyen Arendal av stands, mediefolk, og 2245 arrangementer som legger opp til politisk og faglig debatt.

I dag er Kulturdagen, som arrangeres for tredje gang i år. Under temaet Kultur for en ny tid samles politikere og kulturaktører på Munken bar og scene, til samtaler om hvordan kunst- og kulturfeltet kan møte store samfunnsendringer knyttet til sikkerhetspolitikk, klima, teknologi og demografi.

Kunstneriske innslag

Tirsdag kveld inviterer Bomuldsfabrikken Kunsthall til fest, «Kvelden før kvelden», med en rekke kunstneriske bidrag. Blant dem er Finn Adrian Jorkjen, hele Norges TED-talk-kunstner, som fremfører performancen Sloppy, om «internett, portaler i lomma og hvorfor gratis frakt er så erotisk.» Performancen og påfølgende kunstnersamtale er en del av Billedkunst Live. Foreningen bak tidsskriftet Billedkunst, NBK, stiller forøvrig også på onsdagens debatt Kunstens kår – begrensninger og muligheter med rimelig betaling.

– Jeg har aldri deltatt i Arendalsuka tidligere, men ser frem til å møte venner og kolleger, i respekt, uenighet, unyttighet og dissonans i kunsten tross formatet Quartfestival for skravleklassen. Og til å se Finn Adrian Jorkjens performance, sier billedkunstner Marthe Ramm Fortun i en e-post til Kunstavisen tirsdag kveld.

Hun skal møte kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery, rødt-politiker Hege Bae Nyholt og forfatter Birger Emanuelsen i en samtaleserie som problematiserer Kunst og kultur som drivkraft i samfunnet. Dette bidraget avgrenses til kunst, dannelse og skole. På spørsmål om hvilket tema hun ønsker å løfte frem, svarer hun personlig.

– Det er en spesiell dag fordi den 11. august er det er tre år siden faren min døde, på en øy ikke langt unna Arendal. Jeg skal sove der i natt og tenne lys for ham. Han var en sårbar person, og umistelig lik alle de titusener liv som er gått tapt i folkemordet som har pågått de siste tre årene.

Billedkunstner Israa Mahameed bidrar i nærheten av samtalen med prosjektet Uutslettelig, en installasjon og et minnested for ofrene i Gaza. Gjennom onsdagen inviteres publikum til å delta i kunstprosjektet, ved å skrive navnene til de drepte på store tekstiler. Mahameed møter i tillegg billedkunstner Elmedin Žunić for en samtale om prosjektet og om grensesnittet mellom kunst, politikk og offentlighet.

– Den private markeringen som sammenfaller med Arendalsuka, kobler meg på grunnleggende allmenngyldige prinsipper som er viktige for meg som kunstner og medmenneske, fortsetter Ramm Fortun.

– Det er en balansegang mellom å ikke skyve kunst foran seg som legitimerende eller performative og uthulte paroler, og det å ikke sky noen midler i å springe folk i møte med åpne armer og et blottet sinn. Jeg tror ikke kunstnere kvalifiserer til å uttale seg om endring, men jeg kan si noe om det å aldri vite sikkert. Å forutsette at andre besitter viktigere erfaringer og kunnskap enn en selv.

Kulturpolitikk under lupen

Både Balansekunst og Kulturdirektoratet arrangerer debatter om hvem som får påvirke kulturpolitikken, med utgangspunkt i den ujevne fordelingen av tilgang og deltakelse. KS og NOKU lanserer sin kartegging av lokale og regionale kulturråd – et forslag til modell for økt politisk deltakelse i et sammensatt kulturfelt.

Erik Henningsen er forskningssjef ved OsloMet, der han leder forskningsgruppen Velferd, demokrati og offentlig forvaltning. I forkant av debatten Trenger vi en større ryddeprosess i norsk kulturpolitikk? skal han presentere sin forskning, der den statlige kulturpolitikken beskrives som lobbybasert og «sedimentær» – at utviklingen skjer ved at det legges til nye lag av varige finansieringsforpliktelser, heller enn å gjøre utskiftninger.

– Hvordan ser dette ut for det visuelle kunstfeltet?

– Visuelle kunstnerne får mye av den offentlige finansieringen gjennom støtteordninger som kan bidra til utskiftinger av mottakere over tid, så de er ikke sedimentære i den forstand. Når jeg snakker om den sedimentære kulturpolitikken, så gjelder det særlig de som kommer inn på statsbudsjettet og som sjelden går ut igjen, sier han i en telefonsamtale.

Henningsen, som også er utvalgsmedlem for den nylig omdiskuterte ordningen Statens kunstnerstipend, påpeker at søkbare ordninger kun utgjør en brøkdel av det totale kulturbudsjettet.

I årets kulturbudsjett finner Kunstavisen at omtrent 9 prosent går til Norsk kulturfond og 4,5 prosent til kunstnerstipendene, mens nesten 59 prosent går til enkeltstående tilskudd til navngitte mottakere. Det er den siste bolken Henningsen ønsker å problematisere.

– Disse midlene fordeles, til forskjell fra Norsk kulturfond og Statens kunstnerstipend, uten kriterier og med liten transparens. Det er en praksis som er ganske spesiell for kulturpolitikken. Tendensen er at politikken da består av mange enkeltstående beslutninger, snarere enn overordnede, strategiske føringer.

– Det høres ut for meg som at dette har sammenheng med at kulturfeltet består av mange ulike aktører. Det er vel vanskelig å lage en overordnet strategi for et så sammensatt felt?

– Absolutt, og hver eneste slik tildeling går til aktører som driver et eller annet flott. Men det som går tapt er en mer systematisk kulturpolitikk.

Henningsen foreslår å heller samle tilskudd i ordninger som har kriterier og mål.

– Det å ta kulturpolitikk på alvor må innebære å gjøre prioriteringer på en strategisk måte, og som gjenspeiler de kulturpolitiske målene som Stortinget og regjeringen sier de jobber med.