Når musikken stopper

Buskerud fylkeskommune har avslått driftsstøtte til Østlandsutstillingen for 2027 til 2029. I fjor var det Vestfold. Hvor mange ganger skal en bro som har båret kunstnere i regionen, til hverandre og videre i sitt kunstnerskap, måtte bevise at den fortjener å stå?

Kulturloven pålegger fylkeskommunen å sørge for at kulturlivet har forutsigbare utviklingskår. Ettårige søknader og krav om å basere seg på frivillig innsats er det motsatte. Det virker som en holdning har spredd seg i administrasjon og fylkesting om at man skal drifte kunsten på sparebluss, og at livets rett skal bevises til enhver tid. Profesjonalitet skal erstattes med frivillighet.

Fordelt på Buskeruds innbyggere representerer dette kuttet under femti øre per innbygger. Dette er, som fylket vet, småpenger, selv om den kulturelle betydningen av utstillingen regionalt er enorm, ikke minst med tanke på Buskeruds posisjon på Østlandet. Siden dette ikke handler om økonomi, må man anse dette som symbolpolitikk, en tukling med en av landets viktigste gruppemønstringer for billedkunst. Et villet grep for å svekke kunstfeltet.

Østlandsutstillingen fungerer som en bro med seks landfester. Fjerner du ett, blir spennet tyngre for de fem som er gjenstående. Slik faller broer, ikke med et smell, men ved at det ene landfestet etter det andre lokalt blir regnet som sparepost for fylkesadministrasjoner som tar avgjørelsene sine tilsynelatende på innfall og uten konsekvensutredning.

Begrunnelsen i vedtaksbrevet er verdt å lese nøye. Fylkeskommunen kaller utstillingen «en anerkjent aktør» som bidrar til kunstnerisk utvikling, nettverksbygging og samarbeid. Likevel prioriteres den ikke, fordi støtten skal gå til virksomheter med «tydelig base, hovedaktivitet og regional funksjon i Buskerud». Det er som å rose et bibliotek for samlingen av bøker, men samtidig påpeke at det er synd at ikke alle forfatterne kommer fra hjemfylket.

En landsdelsutstilling har ikke en base. Utstillingen ble etablert i 1978 av kunstnerorganisasjonene på Østlandet og vist første gang i 1979, og siden har den vandret fra fylke til fylke, nettopp for at ingen av dem skal eie den alene, og fordi det ikke er mulig å turnere seks fylker på ett år. Fylkesgrensen er en strek på kartet, utstillingen er veien som krysser den. At fylket vil støtte utstillingen, men ikke organisasjonen bak, forutsetter at det går an å skille dem. Det går ikke. Organisasjonen er landfestet.

Og tilstedeværelsen i Buskerud finnes. Kunstnere herfra sitter i styret, i juryen og i representantskapet til Østlandsutstillingen. Det er kunstfaglig kompetanse fylket selv har, og som de nå setter på gangen. Fylkets driftstilskudd regnes som en kontingent som gir Buskeruds kunstnere eierskap og medbestemmelse i organisasjonen. Utstillingen er et springbrett med store besøkstall og lokal interesse. Alt dette forsvinner fra nyttår, sammen med muligheten for Buskeruds kunstnere til å søke.

Dagen før vedtaket ble fattet var Østlandsutstillingen i møte med Hovedutvalget for kultur, idrett og folkehelse. Ingen nevnte at administrasjonen allerede hadde innstilt på å fjerne driftsstøtten. Dermed fikk Østlandsutstillingen aldri en reell mulighet til å svare. Det er ikke god forvaltning. Politikerne vedtok innstillingen uten innspill og uten debatt.

Kuttet er et symptom. Buskerud har lagt ned sin egen kulturplan og plassert kulturen under fylkesplanen «Med hjerte for Buskerud». Der pakkes kunsten ned i skuffer sammen med folkehelse og samfunnsutvikling, som om leger, renholdere og pasienter hadde samme oppgave fordi de befinner seg i samme bygning. Uten en egen kulturplan finnes det ikke noe kompass, bare enkeltvedtak. Planen er vedtatt, men den trenger ikke tolkes slik at institusjoner med lang erfaring faller utenfor.

Fylket henviser Østlandsutstillingen til enten kortsiktige prosjektmidler eller Regionalt kulturfond. Vedtaksbrevet oppfordrer Østlandsutstillingen til å søke innen 1. november. Samme brev sier at muligheten faller bort mens en klage er under behandling, og at behandlingen tar minst åtte uker. Østlandsutstillingen har sendt inn klage på vedtaket. Veien fylket viser, er stengt så lenge den bruker retten til å klage.

Prosjektmidler er dessuten ettårige. De kan tenne en lampe, men ikke holde huset varmt, og å henvise et profesjonelt kunstfelt til dem er en hån.

Bak henvisningen til prosjektmidler ligger en forveksling. Når kultur blandes sammen med frivillighet, legges det opp til at kunstnere skal jobbe på dugnad. Dugnad er en god ånd i et nabolag, men den er ikke en finansieringsmodell for et fag. En kunstner har brukt år på utdanning og på materialkunnskap som spenner fra tradisjonelle grafiske og maleriske teknikker til avansert digital teknologi. Paradoksalt nok får vi beskjed om å være profesjonelle, men også frivillige, ideelle, men også kommersielle og fleksible uten grenser.

Faren er også hva som får støtte. Hvis driften skal bæres av ildsjeler og alt annet gjøres til prosjekt, er det de mest iøynefallende søknadene og prosjektene med mest glans som overlever: det som kan åpnes med snorklipping, komme på bilde og være fanebærere for nasjonal og regional stolthet. Det nitide arbeidet som gjøres i kulissene, mellom champagne og røde løpere, av kunstnere og av kulturarbeidere som formidler det til folket, blir underminert til fordel for flyktige øyeblikk som politikere kan ta eierskap til.

Det vi ender opp med her er kunst på anbudsrunde, der en flott søknad fra et forbigående initiativ kan true en institusjons eksistensgrunnlag. Man åpner slusene fullstendig. Et ettårig prosjekt settes opp mot en institusjon med nesten femti års erfaring, som om de var det samme. Kontinuiteten og fagkompetansen er det som blir ofret, for hvem orker å sitte i en situasjon på lånt tid og lånt tillit? Ildsjeler blir brensel, ikke en driftsform.

Vi som kunstnere, og organisasjonene som representerer oss, merker en gradvis omforming av kunstfeltet. Den skjer sjelden i store vedtak, mer i små: et tilskudd som ikke videreføres, en ordning med nye kriterier, en plan som gjemmer faget bort i en annen, en nedbygging av det kunstnerdrevne og en nonchalant holdning til fagkompetansen. Vi vet ikke om det skyldes politisk vilje eller mangel på innsikt. Resultatet er det samme. Vi går kontinuerlig i omkamper om midler som for administrasjon og politikere er småpenger, men som for oss er forskjellen på kapasitet og stillstand, og på om prosjektene vi vil gjennomføre for den norske befolkningen i det hele tatt blir til. Det tærer på livsnerven.

Samtidig relativeres prinsippet om armlengdes avstand litt etter litt. Prinsippet er at politikerne bevilger rammene, administrasjonen følger retningslinjene og fagfeltet selv definerer innholdet. For Østlandsutstillingen betyr det at politikerne gir pengene, mens kunstnerne selv avgjør hvem som stilles ut. Staten har gjort avstanden til praksis gjennom faglige utvalg. På fylkesnivå er den ikke like fast forankret, og da avhenger den av viljen i hvert enkelt fylke. Uten en slik forankring er det lett å flytte en institusjon som denne over på prosjektbasis uten at noen merker det, og det som blir vanlig, blir til slutt regel. Er avstanden bare en vane og ikke en bindende regel, kan fremtidige nasjonale vedtak med et pennestrøk trekke streken over hele feltet, slik Buskerud nå kaldkveler en av de mest varige og vellykkede satsingene for kunst i en region som huser nesten halvparten av Norges befolkning. Man setter en farlig presedens her. Får dette fortsette, ender vi i en avvikling av kunstfeltet slik vi kjenner det, med mindre autonomi og mindre kunst som faktisk gagner samfunnet.

Vestfold fylkeskommunes forslag i 2025 om å fjerne støtten ble midlertidig reversert etter at kunstnerorganisasjonene reagerte. Foreløpig er Østlandsutstillingen satt over på «helårsarrangement og festival». Nå er det Buskerud. Dette er stollek, der musikken stopper i et nytt fylke hvert år, og alle kulturaktører må kjempe for å beholde plassen. Når finansieringen avhenger av hvilket fylke som tilfeldigvis må spare, er det modellen som er svak, ikke Østlandsutstillingen. Den har holdt hvert år i nesten femti år. Det som driver slike kutt, later til å være at det gir politisk prestisje å se hard ut. Et kutt i småpenger til en etablert institusjon merkes ikke på budsjettet, men sender et signal om at man tør være kompromissløs uavhengig av konsekvenser, og det gir billige politiske poeng. Man går løs på kunstfeltet, ikke for å forbedre noe eller effektivisere noe, men for å markere seg. På lang sikt får kunst og kultur ry som en utgiftspost og ikke en ressurs, og det kunne ikke vært lengre fra sannheten. Prisen betaler vi kunstnere og ikke minst befolkningen i regionen.

Vi ber derfor Buskeruds politikere om å ta saken opp igjen. Og vi oppfordrer alle fylkene om å lage en forpliktende avtale for drift av Østlandsutstillingen over flere år, slik at ett fylkesbudsjett aldri igjen kan avgjøre en landsdelsutstillings fremtid. Poenget er enkelt: fylket sparer så lite at ingen vil merke det, mens utstillingen mister så mye at alle vil merke det, også utenfor regionen.

Kunst og kultur er ikke noe man skal lefle med, det er sårbare strukturer som allerede er basert på en stor andel underbetalt frivillighet, velvillighet og selvoppofrelse. Vi er selve limet som binder oss sammen som mennesker i en verden der den sosiale kontrakten står i fare for å brytes, der båndene mellom oss trues av enorme globale krefter som vil erstatte det særegne og unike med det homogene og generative. Dette er ikke tiden for å slanke budsjettet med millimetere for å vise handlingskraft. I verste fall kan vi stå i et samfunn praktisk talt uten lokal kunst og kultur. Hvordan vet vi hvem vi er da, som individer, som folk og som samfunn?

Vi vil gjerne bruke tiden på å lage en best mulig Østlandsutstilling, i stedet for å slukke kunstige politiske branner: i Vestfold i fjor, i Buskerud i år, og hvem vet hvor neste år. Alle mennesker trenger kontinuitet for å kunne utfolde seg faglig, og det gjelder også oss kunstnere. Kunsten tilhører ikke politikerne. Den tilhører folket, forært av kunstnerne og beskyttet av de kunstnerdrevne organisasjonene som forvalter den.

Ikke støt oss bort. Inviter oss inn.

Oppropet er støttet og undertegnet av daglige ledere, direktører og styreledere ved:

Nitja senter for samtidskunst, Oplandia senter for samtidskunst, Kunstbanken senter for samtidskunst, Buskerud kunstsenter, Vestfold kunstsenter, Østfold kunstsenter, Billedkunstnerne i Oslo, Billedkunstnerne i Akershus, Billedkunstnerne i Innlandet, Buskerud Bildende Kunstnere, Vestfold Bildende Kunstnere, Østfold Bildende Kunstnere.