Mellom kunsthistorie og kulturhistorie

– Boken, som har tittel «Kystlandskap i sommerlys. Kunsten finner sted», inneholder bidrag fra et stjernelag av hele 11 kunsthistorikere. Den er utgitt på Orfeus forlag, og lanseres i uken før utstillingsåpning [red. Se forside av boken nederst i intervjuet]. Forskningsartiklene er ulike i tema og inngang til stoffet, mens utstillingen nødvendigvis må presentere en forenklet historie. Her har forskerne kommet med kunnskapen, og så har jeg satt det hele sammen. Jeg er spent på hvordan de vil oppleve utstillingen og de kuratoriske grepene. Fortellingen handler om hvordan modernismen i billedkunst og arkitektur kom til øyene rundt Hvasser, utenfor Tønsberg, fra 1880-tallet og fram til 1940 omtrent. Vi har også sluset inn to fotografier av Dag Alveng fra hans Sommerlys-serie (1981), hvorav det ene [red. Kirsebær, 1981], henger her ved inngangen til utstillingen. I tillegg rommer utstillingen to akvareller av Sverre Fehn fra 1978 og 1984. Alveng og Fehn arbeider litt senere enn perioden utstillingen fokuserer på, men de er viktige figurer i boken.

Det lokale kommunikasjons og designbyrået Breakfast er koblet på utstillingen og sørger for en delikat prolog: et lyseblått vinyl-seil montert på en hvit vegg flommer utover den gylne parketten og leder oss, med et blaff, inn i de mange forestillingene om Vestfolds vakre skjærgård.

Utstilling underveis

Kunstavisen har invitert seg selv ned for å få et glimt inn i monteringsprosessen og den guidete turen gjennom salene domineres av henvisninger til hvilke bilder som befinner seg i hvilke transportkasser, hvilke plasser de enkelte maleriene er tiltenkt og hva kurator Håndlykken anser som det sentrale i den kommende utstillingen. Rundt oss jobber Lise Sæter som er konservator på museet og Eskil Bast som er tekniker, konsentrert med sitt. Utstillingens omfang har krevet at museet har styrket staben med tre innleide teknikere og en ekstern konservator, i tillegg til maler og designtjenester.

Nysgjerrigheten rundt hvordan den endelige utstillingen vil komme til å se ut, vokser.

Hvor mange av bildene i utstillingen er Haugars egne og hvor mange er lånt inn?

–Vi har kun åtte bilder fra egen samling og resten er lånt inn. Vi har lånt 11 fra Nasjonalmuseet, ett fra De kongelige samlinger og ett fra Moderna Museet i Stockholm, samt flere fra Lillehammer kunstmuseum, Trondheim kunstmuseum, og Norsk maritimt museum, samt innlån fra private samlinger. Dette prosjektet er kostbart og er mulig takket være støtte fra Anders Jahres Humanitære Stiftelse og Sparebankstiftelsen DNB, som jo støtter opp under – og oppfordrer til – samarbeid mellom museene.

Idet vi trer inn i salen som hovedsakelig skal romme eksempler på det Håndlykken muntert omtaler som Christian Krohgs brokete los-produksjon, tar det ikke lang tid før vi står foran det som kanskje blir selve trekkplasteret i denne sommerutstillingen: et arbeid av Christian Krohg som lenge har vært ukjent for forskerne: På lo baug fra 1886.

– Dette er et funn! Øystein Sjåstad, som har jobbet med dette, kaller det en begivenhet i Krohg-forskningen. Bildet var utstilt på Høstutstillingen i 1886, men lenge var det bare en senere replikk som var kjent. Det viser en detalj som minner om det større Norsk losbåt (ca 1890), som i dag henger i Albertinum-museet i Dresden. Det bildet er igjen forlegget for Krohgs omdiskuterte Leiv Eiriksson oppdager Amerika (1893), så vi ser her hvordan Krohg bearbeider og gjenbruker losen som motiv.

– En av konservatorene jobber nå med et håndkolorert fotografi av en los fra Bolærne, som også skal med i utstillingen. Krohg var involvert i samtidens diskusjoner om det var greit å bruke foto som forlegg for maleri, enten direkte eller projisert på lerretet for å male etterpå. Dette eksperimenterte han mye med sammen med assistenten Brunskow, og dette er et konkret eksempel på hvordan han arbeidet med foto.

Hvordan forholder du deg til bildene som skal vises i denne salen?

– For meg som har jobbet mest med samtidskunst, er utfordringen med historisk maleri å forstå og formidle «det nye» som disse bildene en gang representerte. Første gang de ble vist var de såpass radikale at publikum rynket på nesen. Oppgaven for en kurator er å få publikum til å se los-bildene, som nærmest er en del av populærkulturen, med et friskt blikk. I utvalget her er det stor forskjell på kvaliteten: Hardt le (1882), som vi har lånt inn fra Slottet er Krohg på sitt beste, men så malte han mengder av replikker og varianter, og jeg synes det hører med å vise den siden av produksjonen også.

Vi går gjennom en sal med flere betydelige verk av Ludvig Karsten, lånt inn fra Nasjonalmuseet, før vi stopper ved Jean Heibergs idylliske maleri av badende, nakne gutter.

For et nydelig bilde!

– En ny kroppskultur blir til i tiden rundt 1.verdenskrig. Bildene du ser her må vel kunne kalles vitalistiske statement-verk. Det hørte til denne kulturen å male nakne guttekropper som herdes av frisk luft og sjøbad. Det er en form for nakenhet som ikke er intim eller seksualisert, men hvor kroppen blir ett med landskapet. Dette tankegodset utviklet seg utover på 20-og 30-tallet i retning av en Blot und Boden-tanke, hvor slekt og landskap blir voldsomme identitetsmarkører. Da er det ikke så nydelig lenger. Jeg tenker at dette er noe vi kan lære av kunsthistorien i dag, når fascismen er på fremmarsj igjen. En kroppskultur hvor individuelle kvaliteter kobles til en idealisert natur kan fort komme til å rettferdiggjøre både utestenging og vold. Det er en tendens som ligger latent i modernismen, og som vi fortsatt må være på vakt overfor.

Et blikk på fritidsboliger

Arkitektur er også en del av utstillingen, og vi beveger oss over til en samling bøker med fotografier av små, enkle sommerhytter som ligger nærmest helt nede i vannkanten. Sett i lys av dagens regelverk knyttet til forbudet mot å bygge i strandsonen, setter dette i gang diverse refleksjoner.

– Dette skriver professor i kunsthistorie Espen Johnsen morsomt om i den nevnte boka. Noen av de modernistiske arkitektene var opptatt av at hyttebyggingen skulle gjøres skånsomt, mens andre, spesielt i etterkrigstiden, var mer liberale i forhold til det å bruke TNT for å sprenge bort fjell og svaberg som ikke passet inn i byggeprosjektet.

Håndlykken viser underveis frem en rekke malerier av, blant annet, Astri Welhaven Heiberg og Jean Heiberg og forteller om alt fra teknikk og motiv til slektskap mellom flere av kunstnerne og modellene i bildene.

Hvor lenge har du jobbet med utstillingen Sommerlys?

– Siden jeg begynte i jobben for litt over et år siden. Utstillingen ble i sin tid initiert av Ida Bringedal og Erlend Hammer [red. tidligere direktør og kurator ved Haugar] og Espen Johnsen. Det er Espen, sammen med Bente Larsen og Øystein Sjåstad i modernisme-gruppa ved Universitetet i Oslo, som har redigert antologien, som slippes denne uken. Vi hadde noen samlinger i fjor sommer hvor vi gikk rundt i landskapet her nede for å finne motiver og slikt, men så måtte utstillingen settes sammen og innlånene sikres. Det trengs god tid for å få til en utstilling som denne, for søknader om innlån fra de store museene bør sendes et år i forkant. Alle samarbeidene har fungert veldig godt.

Helt til slutt: har du noen favoritter i utstillingen?

– Mors portrett av Eilif Peterssen fanger et konsentrert øyeblikk, samtidig som et uferdig lerret i bildekanten peker utover tablået og mot kunstneren selv, det er fantastisk! Ellers er det vanskelig å ikke trekke frem Blå sjø av Jean Heiberg og Hardt le av Christian Krohg.

På hvilken måte vil du, i all korthet, si at vinklingen i utstillingen du har kuratert skiller seg fra vinklingen(e) i boken som lanseres i forkant av åpningen den 30.?

– Undertittelen til utstillingen, «modernismen kommer til Hvasser, Sandø og Brøtsø», bidrar med en slags rammefortelling for mange av kunstnerne og verkene i boken. Vi tenker gjerne på kunsten som en positiv kraft, men jeg mener at utviklingen fra 1880-tallets landskapsmaleri, gjennom friluftslivets selvforbedring til den kommersielle utnyttelsen av ferie og fritid, viser hvor tett sammenfiltret kunstens avantgarder har vært med kapitaleiere og makthavere. En nøkkel til modernismens suksess er at den alltid har båret med seg sin egen kritikk, så dette er ikke noen ny innsikt. Men jeg synes det kommer godt til syne i de lange linjene utstillingen trekker opp.