Filmskaper Shruti Ganguly: Om politisk engasjement, kunstnerisk autonomi og underholdning

En smilende Shruti Ganguly åpner døren til hjemmet sitt, et staselig townhouse over fire etasjer i en indre gård på Grünerløkka. Før jeg rekker å ta av meg skoene i gangen, har familiens seks år gamle beagle, Caspian, meldt sin interesse for besøket. Det lukter svakt av røkelse og veggene er tett dekket med kunst: Bjarne Melgaard, Vanessa Baird, Thorbjørn Sørensen, Jorunn Hancke Øgstad og Shyama Golden, med Dora Maar og Eve LeWitt videre oppover trappeløpet.

Hjemmet røper både kunstinteresse og et internasjonalt liv. Ganguly beveger, viser det seg, med største selvfølgelighet mellom film-, kunst- og kulturmiljøer i New York, India og Oslo, og omgangskretsen rommer navn fra Hollywood så vel som den internasjonale og norske kunstverdenen.

Idet vi setter oss ned ved det blomsterfylte kjøkkenbordet for å snakke sammen, har Caspian allerede funnet plassen sin tett inntil Ganguly. Der blir han sittende relativ uanfektet gjennom vår timelange samtale.

Da vi møttes i 2021 arbeidet du fremdeles med Munchmuseet. Hva har skjedd siden?

– Munchmuseet var på mange måter min inngang til livet i Norge, og jeg er utrolig takknemlig for den muligheten. Mens mine andre internasjonale filmproduksjoner ble satt på pause på grunn av covid, befant jeg meg i Oslo og fikk anledning til å eksperimentere med nye ideer – fra portretter av ulike kunstnere og fortellinger om utstillinger til historier om Munch. I bunn og grunn handlet det om å skape engasjerende, kunstfokusert innhold og filmer som kunne nå ut til nye publikumsgrupper. Det var en svært kreativ periode for meg. Jeg fikk også skrevet mye.

– Siden den gang har film og underholdningsbransjen i USA [red. som Ganguly er en del av] vært gjennom både en skuespillerstreik og en manusforfatterstreikstreik, de ødeleggende brannene i Los Angeles, fusjoner, oppkjøp og overtakelser. Bransjen er nå veldig forsiktig, og til en viss grad råder det mindre vilje til å ta sjanser. Jeg opplever det som et paradoks: på den ene siden føler jeg meg opprømt og utrolig privilegert over det jeg får jobbe med, samtidig som bransjen økonomisk kanskje aldri har vært mer usikker.

Hvilke filmer jobber du med for tiden?

– Jeg produserer en komedie med noen av Hollywoods største skuespillere, men selve innspillingen ble nylig utsatt til våren. Akkurat nå arbeider jeg med finansieringen som følge av denne utsettelsen. Det er en mørk komedie med musikalske innslag, laget av mine mangeårige samarbeidspartnere Rania Attieh og Daniel Garcia. Guy Pearce har en av hovedrollene, og jeg produserer filmen sammen med Mollye Asher, som jeg gikk på Tisch School of the Arts med, og som vant Oscar for Nomadland. Pedro Almodóvar er en av medprodusentene.

– Filmen vi arbeider med nå, har vært under utvikling de siste fem årene. Produksjoner i denne størrelsesordenen tar naturlig nok noe tid å realisere.

– Jeg holder også på med å filmatisere et par bøker, og neste år skal jeg regissere en film i India. Det er en dramatisk thriller skrevet av den kanadiske forfatteren Anosh Irani, med den anerkjente filmskaperen Vikramaditya Motwane som ansvarlig produsent. Samtidig skriver jeg på en politisk satire som – ja – også kan beskrives som en slags skrekk-komedie. [Ler.]

– Og så er det selvfølgelig dokumentarfilmene. Blant annet arbeider jeg med en dokumentar om den fantastiske kunstneren og musikeren Asha Puthli. Så jeg beveger meg mellom svært forskjellige sjangre.

Har du aldri kommet til et punkt der du følte at du måtte velge mellom den uavhengige, kunstneriske filmen og den mer kommersielle underholdningen?

– Som manusforfatter og regissør drives jeg av mulighetene som ligger i historiene. Noen springer ut av helt konkrete erfaringer fra mitt eget liv. Jeg skulle, for eksempel, gjerne laget en film om en ung jente som vokser opp i Oman [red. der Shruti Ganguly selv vokste opp].

– Jeg er først og fremst opptatt av å arbeide med regissører og manusforfattere som inspirerer meg, og noen prosjekter kan være uavhengige, kunstneriske og andre mer kommersielle. Jeg tror uansett at det er mulig å bevare den uavhengige filmens sjel, hvilket i stor grad handler om samarbeid og at man fortsetter arbeidet selv når man støter på utfordringer.

En filmskaper med tydelige meninger

Jeg hørte deg nylig beskrevet i en podcast som en person det er vanskelig å putte i én bås. Hvordan beskriver du deg selv?

– Jeg kaller meg en meningssterk filmskaper.

Ikke politisk aktivist?

– Jeg ville aldri ha brukt betegnelsen aktivist om meg selv. Dette fordi jeg har en enorm respekt for aktivister. Jeg har sterke meninger, jeg er aktiv og engasjert, men omtaler meg ikke som aktivist.

Hvor trekker du grensen mellom å være en politisk engasjert filmskaper og en politisk aktivist?

– Noen av arbeidene mine har ikke har noe med politikk å gjøre, og det synes jeg er helt greit, både som manusforfatter, regissør og produsent. Men, jeg lager også ting som er klart politiske. Jeg er veldig tydelig på hva jeg mener og hvilket perspektiv jeg har, og er ikke redd for å formidle det. Likevel starter jeg aldri en samtale med å gi uttrykk for et politisk standpunkt. Jeg vil heller lytte og å gå i dialog med den jeg møter. Jeg har venner med andre politiske meninger enn mine egne og det tror jeg er veldig sunt. Jeg har venner som støtter Donald Trump og jeg har venner som støtter Narendra Modi, samtidig som jeg selv er svært tydelig og konsekvent i min kritikk av dem. For meg er det viktig å forsøke å forstå hvorfor mennesker mener det de gjør. Hvis du aldri møter mennesker som har andre meninger enn dine egne, befinner du deg automatisk i en boble. Samtidig er det legitimt å si ifra dersom du mener at dine samtalepartneres synspunkter er skadelige – og forklare hvorfor.

Har det å bo i Norge endret måten du ser USA på?

– Absolutt, selv om New York på mange måter står i en særstilling i USA.

– For å utdype det vi nettopp snakket om: Det ligger en viktig politisk lærdom i å oppsøke mennesker som ikke allerede deler synspunktene dine. Godt lederskap må begynne med å forstå mennesker som føler at stemmen deres ikke lenger blir hørt.

– I fjor, da jeg fulgte min venn, demokraten Zohran Kwame Mamdani, på veien mot seier i borgermestervalget i New York, gjorde det sterkt inntrykk på meg at han faktisk startet valgkampen med å oppsøke de bydelene i New York der konsentrasjonen var høyest av velgere som nylig hadde gått over til republikansk side, og snakke med dem. Han ønsket å vite hvordan de hadde det, og hvorfor de stemte som de gjorde. Mye handlet om hvorvidt folk hadde råd til å leve og bo i byen. Han bygget valgkampen sin på å lytte.

Venner og kollegaer om Shruti Ganguly

Hvordan vil du beskrive Shruti som venn og samarbeidspartner? Og hva med hennes særegenheter …?

– Shruti tar med seg aktivistens blikk inn i alt hun gjør, noe som er uvurderlig for vårt lokale kunstmiljø. Hun har også en enestående evne til å knytte mennesker sammen, og har bidratt til å gjøre Oslo mer internasjonalt, medmenneskelig og morsomt.
Tominga O´Donnell, seniorkurator og fagansvarlig for samtidskunst på Munchmuseet.

– Jeg kjenner Shruti som en dyktig regissør, en kompromissløs aktivist og en generøs vertinne. Hun har jobbet med alt fra Hollywood-stjerner og forkjempere for sosial rettferdighet til nye norske talenter. Hun har en tilsynelatende utømmelig energi, både for arbeidet hun gjør og for sakene og menneskene hun tror på.

Museet har vært svært heldig som har fått samarbeide med henne som regissør på kunstnerportretter som virkelig fanger den kreative kraften hos noen av de fremste stemmene på Oslos samtidsscene, blant dem Bendik Giske, Sandra Mujinga og Constance Tenvik.

Vi møttes i New York gjennom felles venner, og jeg ble veldig glad da Shruti flyttet til Oslo. Hun får byen til å føles større enn den er. Og nevnte jeg forresten at hun er Oslos best kledde kvinne?
Ingrid Moe, kunstnerisk leder for MUNCH Live

– Shruti er det mest generøse mennesket jeg kjenner. Hun holder aldri noen utenfor, og hun lar aldri noen bli stående igjen. Hjemmet hennes, arbeidet, aktivismen og livsgleden henger sømløst sammen. Hun har en sjelden evne til å knytte mennesker sammen på tvers av land, generasjoner, etnisitet, klasse og alle andre skillelinjer. Hun har varme, intelligens og nysgjerrighet – og en uimotståelig glamour. Hun entrer ethvert rom som en filmstjerne, men helt uten filmstjernenykkene.

– Hun bestiller gjerne en «skinny» mezcal-margarita. Ingen jetlag – hvordan får hun det til? Ingen andre er villige til å holde seg våkne hele natten rett etter en internasjonal flyreise, bare for å sitte og prate og le.
Kiran Desai, prisbelønt indisk forfatter.

– Å jobbe med Shruti er vennskap på sitt aller beste. Arbeid og moro går hånd i hånd, og resultatet er positiv energi på begge områder. Å bli en del av Shrutis verden er å tre inn i hennes forunderlige nettverk av menneskelige forbindelser og hennes vidtfavnende engasjement på en rekke felt – fra film og politikk til litteratur og aktivisme.

Problemløsning er en av hennes særlige styrker. Shruti møter de mange utfordringene som havner på bordet hennes, på en praktisk, medfølende og løsningsorientert måte.

– Hun kan konkurrere med hvilken som helst toppleder når det gjelder antall bonuspoeng på fly, hun kan stable på beina et middagsselskap i hvilken som helst by på få minutters varsel.

– Hun kan se opplagt ut selv uten å ha sovet.
Navina Najat Haidar, sjefskurator for islamsk kunst ved Metropolitan Museum of Art i New York.

Kunst i offentlig rom

Gangulys engasjement, i skjæringspunktet mellom kunst og politikk, strekker seg også utenfor filmen. Hun sitter i styret for Fearless Foundation, en videreføring av Fearless Collective, grunnlagt av den indiske kunstneren Shilo Shiv Suleman.

Hva slags organisasjon er Fearless Foundation?

– Shilo, la oss begynne der, er en fantastisk maler, skulptør og performancekunstner som utviklet en egen måte å lage store veggmalerier på i offentlige rom, i samarbeid med lokale kunstnere og kunsthåndverkere. Mange av disse arbeidene er knyttet til spørsmål om kjønnsrettferdighet. Fearless har laget veggmalerier på steder der det har vært politiske protester i New Delhi og har gjennomført prosjekter i, blant annet, Pakistan, Iran, Mexico og Sri Lanka. Fearless arbeider med problemstillinger rundt kjønnsrettferdighet, kunst, politikk og vår egen samtid. Da jeg ble spurt om å sitte i styret, føltes det som en naturlig forlengelse av den jeg er og det jeg holder på med.

Politisk kunst eller mangel på sådan i India

Politisk kunst har imidlertid ikke nødvendigvis en selvskreven plass i indisk kunstliv. Ganguly gir oss en kort rapport fra India Art Fair 2026, der hun reagerte på ihjeltielsen av politisk kunst.

– Mangelen på politisk kunst overrasket meg ikke. Politisk kunst kan bli motarbeidet av gallerier. Ikke av samtlige, selvfølgelig, men de kan være strategiske når det gjelder hva de viser og hvor de viser det.

Hun trekker først frem en kunstnervenn som hadde laget en bok om protestene ved Shaheen Bagh i 2019-2020 [red. les, for eksempel, mer om begivenheten her]. Boken skulle vises på India Art Fair, men etter kort tid kom beskjeden om at den måtte fjernes.

– Jeg tror den sto fremme i én eller halvannen dag før hun fikk beskjed om å fjerne den.

Paradokset Ai Weiwei

Det var med denne erfaringen i minne at Ganguly reagerte da kinesiske Ai Weiwei for første gang deltok med en separatutstilling på India Art Fair, og ble hedret under en lunsj med flere hundre representanter for landets kunstliv.

– Rommet var fullt av gallerister, samlere, mediefolk og andre kjente personer fra kunstverdenen.

Ganguly gikk bort til Ai Weiwei, som hun har felles venner med.

– Jeg sa til ham: «Jeg synes det er fantastisk at du blir hyllet her, og at dette er ditt første besøk i India. Men mange av dem som sitter i dette rommet, oppmuntrer ikke til politisk kunst og forholder seg tause til politikken i sitt eget land.»

For Ganguly lå det et åpenbart paradoks i situasjonen.

– Her feiret man en kinesisk politisk dissident og kunstner, samtidig som det rådet en omfattende politisk taushet rundt oss. Det var et misforhold.

Mener du at Ai Weiwei hadde et ansvar for å uttale seg om den
politiske situasjonen i India?

– Nei. Jeg synes ikke nødvendigvis at han hadde et ansvar for å uttale seg om det som skjer
i India. Men jeg syntes det var viktig å dele konteksten med ham.

– Denne bransjen ble uansett aldri skapt for en som meg

Ganguly har selv ingen problemer med å uttrykke sine politiske standpunkter når hun mener situasjonen krever det.

Under Oscar-utdelingen i 2024 var dokumentarfilmen To Kill a Tiger, der Ganguly og hennes partnere i Prism var medprodusenter, nominert til beste dokumentarfilm. På armen hadde hun skrevet: CEASEFIRE.

Hva ønsket du å oppnå med det?

– Dette var Oscar-utdelingen etter 7. oktober. På det tidspunktet opplevde jeg at det foregikk en omfattende knebling av stemmer som ga uttrykk for støtte til palestinernes rettigheter. Jeg husker at jeg tenkte at jeg heller ville ha deltatt i demonstrasjonen utenfor kinoen.

Ganguly hadde allerede bestemt seg for å bære Artists4Ceasefire-merket, men følte at hun kunne gjøre mer.

– Jeg tok en prat med venninnen min, Sarah Sophie Flicker, en av grunnleggerne av Resistance Rival Chorus, og der var hun som foreslo at jeg skrev Ceasefire med store bokstaver, rett på armen. Jeg sa til stylisten min at skriften kanskje ville ta oppmerksomheten bort fra kjolen. Hun svarte mer enn villig: «La meg gjøre det for deg». Etterpå spurte folk meg om jeg hadde vært redd før jeg gikk inn, men hvorfor skulle jeg være det? Denne bransjen ble uansett aldri skapt for en som meg, så hvem skulle jeg egentlig be om tillatelse fra til å gi uttrykk for et standpunkt? Vi var jo dessuten der med en film som i sin helhet handler om sosial rettferdighet. Filmen vår dreier seg om en far som søker rettferdighet for datteren sin etter at hun har blitt utsatt for en gruppevoldtekt. Den handler om endring til det bedre via å ta en voldtektssak til domstolen. For meg handlet det om å møte opp på Oscar-utdelingen på en måte jeg selv kunne stå inne for.

Hvordan var responsen?

– Jeg ble overrasket over hvor mange mennesker – fotografer, filmskapere, folk som jobbet under Oscar-utdelingen og som var på festene etterpå – som kom bort til meg og takket meg for at jeg hadde sagt ifra.

Må all kunst være politisk? Kan kunst ha verdi selv om den ikke har et uttalt mål om å forandre samfunnet? Har «kunst for kunstens egen skyld» også livets rett?

– Absolutt.

Samtidig hører vi stadig oftere at «alt er politisk» - at hvert fiber i kroppen, nærmest alt vi er og gjør, er politisk. Kjenner du deg igjen i det?

– Jeg tror livet i stadig større og større grad blir politisk. Det blir stadig vanskeligere å eksistere uten en bevissthet om hvordan politikk og meninger påvirker dagliglivet.

– Hvis noen har det utrolige privilegiet å føle at politikken som føres ikke påvirker dem i negativ forstand, vil jeg si at de har et enda større ansvar for å engasjere seg slik at politikken som føres gavner samfunnet som helhet. Når det er sagt: Jeg har venner som er fantastiske kunstnere og som lager vakre malerier, der du ganske enkelt kan synke inn i arbeidene fordi de er så fullendte.

Og kanskje kan også den kunsten forandre mennesker til det bedre?

– Ja, slike kunstverk, for å si det litt generelt, fremstår kanskje ikke i utgangspunktet som politiske, men de gjør noe annet som kunsten også skal gjøre: De beveger sjelen din. Noe liknende gjelder underholdning av høy kvalitet. Jeg kan se en film som tilsynelatende er fullstendig apolitisk – en komedie som får deg til å le høyt – og det kan være akkurat det du trenger. En liten styrkedrikk.

For Ganguly finnes det altså en grense for hvor mye politisk alvor et menneske kan ta inn.

– Det er en nødvendig balanse. Hvis du konstant bombarderes med politisk diskurs, kan det virkelig slite deg ut, med mindre du er utrolig motstandsdyktig. Det må være rom for å beskytte seg selv.

Mellom New York, India og Oslo

Gangulys perspektiver er gjennomgående formet av et internasjonalt liv og en global orientering. Hun ble født i India, vokste opp i Oman og har som voksen etablert seg både i New York og Oslo.

Hvor føler du egentlig at du hører hjemme?

– Det er et gjennomgående vanskelig spørsmål, den fjerde delen av identiteten min som folk ofte ikke nevner, er Oman. Jeg vokste opp på et sted jeg betraktet som hjemme, men som jeg ikke kommer fra. Jeg er indisk statsborger, og familien min bodde i Oman i 33 år. Hver gang jeg kom hjem til mine foreldre fra kostskole, universitetet eller jobb, følte jeg meg alltid helt hjemme der.

Senere ble New York en del av Gangulys forestilling om et hjemsted. Da faren pensjonerte seg og foreldrene flyttet tilbake til India, endret forholdet til Oman seg.

– Og så er den siste delen av ligningen Henrik [red. ektefellen Henrik Mathiesen] og Oslo. Vi har vært sammen i elleve år, og jeg har nå har bodd her i seks år. Så hvor hører jeg hjemme? Jeg har et hjem i Oslo, et hjem i New York og et sted hos familien min i Delhi. Passet mitt er indisk.

Forbilder innen film

Blant filmskaperne Ganguly selv trekker frem som viktige forbilder, er Mira Nair og Deepa Mehta.

Hvorfor har de vært så viktige for deg?

– Som indisk kvinnelig filmskaper er jeg naturligvis enormt inspirert av mine venner Mira Nair og Deepa Mehta. De har vært utrolig produktive og utholdende, og har laget filmer som utfordrer etablerte forestillinger og vist oss historier vi tidligere ikke hadde sett – fra Salaam Bombay! og Mississippi Masala til Monsoon Wedding, og Deepas Fire. Og de fortsetter å lage film i dag, de fortsetter å inspirere.

Ingenting er lite når det involverer andre mennesker

– Jeg blir sterkt inspirert av mennesker som har en plattform og som er villige til å bruke den, selv om det kan være utmattede når man stadig blir angrepet. Samtidig har det å skape film lært meg at ingen prosjekter er for små. For mange år siden regisserte jeg en serie videoer for Brain Tumor Foundation og intervjuet den berømte amerikanske skuespilleren og regissøren Mark Ruffalo om hans erfaring rundt det å ha hatt hjernesvulst. Da vi møttes igjen ti år senere, husket han intervjuet og fortalte meg at det hadde forandret livet hans.

– Selv når jeg lager en kort video og ikke en spillefilm, forsøker jeg å møte arbeidet med den samme åpenheten. Ett har jeg lært: Ingenting er lite når det involverer andre mennesker.