– Potensielt flere glemte kvinnelige kunstnere igjen å gjenoppdage!

I en mannsdominert kunstverden rundt 1550-1650 klarte flere kvinner allikevel å etablere seg som profesjonelle kunstnere. Utstillingen Maler(inne), som åpner på Nasjonalmuseet i dag, viser rundt 50 malerier og tegninger av italienske og nord-europeiske kunstnere.

Blant kunstnerne i utstillingen finner vi navn som Artemisia Gentileschi, Lavinia Fontana og Sofonisba Anguissola, og mindre kjente kunstnere som Margareta de Heer og nonnen Orsola Maddalena Caccia. Utstillingen er et samarbeid med Galleria Borghese i Roma, og rommer innlån fra Rijksmuseum, Uffizi og andre viktige samlinger – flertallet av verkene vises i Norge for første gang. Utstillingen følges også av en omfattende utstillingskatalog med nyskrevne tekster.

Det er både gledelig og imponerende at vi nå får se denne utstillingen her i Oslo. Hvordan kom utstillingen, og dette samarbeidet med Galleria Borghese i stand?

– Initiativet kom fra Galleria Borgheses direktør, som foreslo et samarbeid. De siste tiårene har det foregått mye forskning på kvinnelige kunstnere, museene vet nå litt mer om hva vi har, og noe av det hadde vi lyst til å vise publikum. Med Nasjonalmuseets nye og moderne lokaler kan vi også garantere godt klima, og får derfor lettere låne inn gamle mestre fra andre museer og samlinger.

Å være kvinnelig kunstner på 15- og 1600-tallet var ikke så uvanlig som vi kanskje tror, selv om mange kvinner den gangen giftet seg i tenårene med påfølgende fødsler, ansvar for barn og hushold. Så hvordan klarte noen kvinner å trosse utfordringer i sin egen samtid og skape seg karrierer som kunstnere?

– Artemisia Gentileschi fikk faktisk fem barn, og Lavinia Fontana ti! Så det var ikke nødvendigvis noen motsetning mellom det å stifte familie og en karriere som maler. Familien var allikevel avgjørende, mange kvinnelige malere var døtre av mannlige malere. Det ga dem en mulighet til å lære seg håndverket i farens studio. Alternativt, hvis man tilhørte aristokratiet, som Sofonisba Anguissolas far, kunne man hyre inn en læremester til å undervise døtrene.

Hvorfor ble disse kvinnene senere oversett og skrevet ut av kunsthistorien?

– De ble nok dessverre antagelig glemt ganske rett etter at de døde. Da man begynte å skrive kunsthistorie, så ble jo den skrevet av menn, og de glemte som regel kvinnene. En ny generasjon kunsthistorikere har i dag større bevissthet rundt dette med glemte kvinnelige kunstnere enn tidligere. Det er vårt ansvar som kunsthistorikere å synliggjøre disse kvinnene.

Et av Nasjonalmuseets egne malerier, Stilleben med småvilt og druer på et forgylt fat, hadde inntil nylig ukjent opphavsperson. Det vises nå for første gang som et verk av Clara Peeters, etter å ha vært i samlingen siden 1845.

Det var du som gjorde denne oppdagelsen, var det ikke?

– Jeg kom hit i 2018, og Nasjonalmuseet ville den gang bygge opp samlingen sin med kvinnelige kunstnere. Jeg hadde jobbet mye med Clara Peeters før jeg kom hit, og kjente uttrykket hennes godt. Da jeg gikk ned i magasinet for å se hva som var tilgjengelig der, så jeg noe som så kjent ut. Det var et bilde på en treplate av en anonym kunstner, et stilleben, kunne det være Clara Peeters? Hun hadde en egen måte å jobbe på, og etter flere års undersøkelser kunne vi bekrefte at det faktisk var Clara Peeters! Mitt øye hadde rett! Det trengs litt connoisseurship i jakten på glemte kunstnere. Clara Peeters er en av de kunstnerne vi vet lite om, det er vanskelig å finne henne i eldre dokumenter, og det hjelper lite at Peeters er et av de vanligste etternavnene i Nederland, og at mange kunstnere heter Peeters.

Hva gjenstår å oppdage av kvinnelige kunstnere når museene gransker samlingene sine?

– Potensielt mye. Noen kvinner kjenner vi av omtale, men det gjenstår å finne verkene!

En utfordring er også at ikke alle signerte verkene sine, noen signerte verk av og til, men ikke alltid. Andre ganger mangler signatur fordi bildet er malt i fellesskap i et verksted. Moderne tids geniestetikk fungerer ikke alltid i møte med gamle mestere.

Nasjonalmuseets Artemisia Gentileschi-maleri Den angrende Maria Magdalena stilles også ut for første gang etter omfattende restaurering.

Hvordan havnet dette bildet i Nasjonalmuseets samlinger og avdekket restaureringen noe nytt?

– De fleste gamle mestere i vår samling er gaver og donasjoner, også verkene av Artemisia og Clara Peeters. En av mine kollegaer har i tre år (!) jobbet med restaureringen av dette maleriet. Jeg vet ikke om du husker hvordan maleriet så ut før restaureringen, men der har Maria Magdalena en boks i den ene hånden som er ganske klønete malt. Artemisia var en mester til å male hender så jeg syntes det var litt rart. Det viste seg at det har vært et hull i maleriet akkurat der, som en konservator reparerte ved å sy over en lapp, og en annen tolket som en boks og et avdekket element i komposisjonen. Nå er den boksen borte!

Til slutt, er det noen forskjell på kvinnelige og mannlige kunstneres verk, i for eksempel motivvalg?

– Nei, det kan jeg ikke si vi har funnet. Flere av kvinnene i denne utstillingen påtok seg også store oppgaver som å male altertavler. Og Lavinia Fontana er første kvinne som maler en naken kvinne!