Kunst og kultur i krise – og krisetid

Tittelen kunne vært hentet fra en Dag Solstad-roman. Fredag 12. februar samlet rundt 100 mennesker seg til seminaret «Nasjonal utdanningspolitikk for kulturlivet i Totalforsvarsåret 2026». Stedet var den ærverdige Målstova i det like ærverdige Nasjonalbiblioteket i Oslo – et bygg som fortsatt utløser en form for stolt glede hver gang man trer inn i det.

Regjeringen har erklært 2026 som «totalforsvarsåret». Også sivilsamfunnet må være forberedt på å håndtere alvorlige kriser og krig, er beskjeden. Hvordan kan kunst- og kulturlivet bidra?

– Hva mister vi når kulturell infrastruktur svekkes?

Bakteppet for seminaret er at kunsten er presset, spesielt gjennom utdanningssystemet. Utdanninger legges ned eller mister nødvendig finansiering, som følge av stadig strengere krav om effektivisering og studiepoengproduksjon.

– Hva betyr det for kunsten, og for samfunnet? Det er det vi skal finne ut av i dag, sa Skotheim, idet han introduserte forfatter Mariken Lauvstad.

Mariken Lauvstads Kampen om kunsten fikk mye oppmerksomhet ved lansering i fjor og har i etterkant blitt et verk det stadig vekk refereres til i kunstfeltet. (Foto: Siw Pessar)

Myk makt

Lauvstad ga i fjor ut boken Kampen om kunsten med undertittelen Et forsvar for kulturens rolle i demokratiet. På seminaret bidro Lauvstad med et overordnet blikk på utfordringene feltet står overfor i dag.

– Hva mister vi når kulturell infrastruktur svekkes? spurte Lauvstad.

Og ramset opp: Ifølge en EU-rapport fra 2023 øker kultur tillit, toleranse og solidaritet. Vi blir bedre til å lytte, løse konflikter og delta av å ta del i kulturlivet. Opplevelsen av forbundethet til andre mennesker øker.

Samtidig kutter 7 av 10 lokale teatre i tilbudene. 44% av norske kommuner kuttet i kultur i forrige budsjett. Kulturdirektoratets rapport «Kulturens tilstand – 2024» viste at kulturell skjevhet mellom bygd og by, mellom dem som har råd og ikke råd, øker.

Kulturen er myk makt, mente Lauvstad. Et rikt kulturliv gjør oss mer motstandsdyktige mot autoritære ideer, men det fungerer også som en demonstrasjon av demokratiets attraktivitet.

– Vi trenger en samtale om omkostningene for den kulturpolitiske dreiningen vi ser nå, men vi har den ikke, for vi forstår ikke – som samfunn – hva som faktisk går tapt, sa Lauvstad.

Internasjonalt anerkjent studium legges ned

Der Lauvstad bidro med et overordnet blikk, zoomet neste punkt på programmet inn.

Redaktør for scenekunst, Julie Rongved Amundsen, ledet samtalen «Når kunstutdanninger forsvinner – hva går tapt?», hvor hun snakket med professor og kunstnerisk leder for scenografiavdelingen Akademi for scenekunst (Høgskolen i Østfold), Serge von Arx, og professor i dans ved Institutt for Scenekunst (Høyskolen Kristiania), Kari Hoaas.

Høsten 2024 ble det internasjonalt høyt anerkjente Akademi for scenekunst besluttet nedlagt. Studiepoengproduksjonen var for lav og antall gjennomførte utdanningsløp for få til at det lenger var økonomisk forsvarlig for Høgskolen i Østfold å opprettholde utdanningen.

Tre damer fra venstresiden snakker om kultur. Det er nesten en farse, mente Rødts utsendte. «Tre bra damer!», var det noen som skjøt inn. (f.v.) Bente Estil (Ap), Mirell Høyer-Berntsen (SV) og Hege Bae Nyholt (R). (Foto: Rudi Skotheim Jensen)

Mister to tredjedeler av fagstaben på to år

Den manglende økonomiske bærekraften ble satt i sammenheng med endrede finansieringskategorier for høyere utdanning, fra og med 2025, hvor kunstutdanningene ble tatt ut av gruppen studier som fikk rundt 200 000 kroner per student, og fremover kun får 90 000. Dermed er ressurskrevende kunstutdanninger plutselig blitt ulønnsomme.

Hoaas fra Institutt for Scenekunst kjente seg igjen. Hennes institutt har sett seg nødt til å stoppe opptak i ett år for å få kostnadene under kontroll. I løpet av de neste to årene forsvinner to tredjedeler av fagstaben.

– Kan ikke bare utdanne akkurat dem som skal lage «Affeksjonsverdi»

Von Arx påpekte at man aldri kan få et én-til-én-forhold mellom utdanningene og kunstnerisk produksjon fremover i tid. Man kan ikke bare utdanne akkurat dem som skal lage Ølhunden Berit eller Affeksjonsverdi. For å få disse suksessene, må man produsere bredde og konstruktiv konkurranse.

Kunstavisen hentet seg en svele bakerst i lokalet. Det viste seg å bli en helt ny opplevelse. Der man forventet smørkrem eller brunost, rett og slett en tradisjonsrik, litt kjedelig svele, så fikk man i stedet et tynt lag med smeltet smør og muligens noe sukker. Merkelig, men heldigvis hadde selve svelen god spenst i tygget.

Fra scenen advarte samtaleleder Rongved Amundsen mot å ukritisk ta beredskapsbegrepet inn i kulturdebatten, og dermed sette kultur opp mot mer håndfast forsvarspolitikk, med henvisning til Peter Frølich (H) sitt famøse utspill om «tullestudier».

Men man trenger ikke å synes at noe er et «tullestudie» for å legge det ned. Hoaas skjøt inn at Trygve Slagsvold Vedum (Sp) er ihuga dansepappa, men at det ikke hindret regjeringen han satt i å gjennomføre kutt i danseutdannelsene.

– Når muligheten for opprettholdelse av en utdanning er toppen av lykke – da er vi på en farlig vei, sa von Arx til humring i salen.

Kultur er viktig i krisetid

Men det var ikke bare kulturpolitisk defaitisme fra scenen. Sigrid Røyseng, professor i kultursosiologi ved Norges musikkhøgskole og leder av Utvalg for helhetlig gjennomgang av musikkfeltet, som leverte en NOU-rapport i 2024, trakk frem at det i regjeringens Totalberedskapsmelding heter at en kultursektor som opprettholder mest mulig normal drift er viktig i krisetid. I meldingen står det svart på hvitt at kulturen kan «(...) gi mening i vanskelige tider og en følelse av tilhørighet, identitet og håp».

Røyseng advarte mot forsøk på å forstå kultursektoren som isolerte bestanddeler. I stedet bør man se den som et økosystem, hvor små endringer et sted kan få store, uforutsette konsekvenser et annet.

– Vi kan bølge litt tilbake!

Hun ønsket også å korrigere bildet av kultursektoren som i enorm, ukontrollert vekst. Ved de statlige institusjonene har det knapt vært en økning i antall plasser siden 1999.

Røyseng valgte likevel å avslutte med en optimistisk tone:

– Endringer bølger over oss, men vi kan bølge litt tilbake!

Kunstavisen gikk for å hente seg en ny svele, i håp om at den forrige var feilprodusert, og at det ville være pålegg på den neste. Den gang ei. Men på et lite håndskrevet skilt stod muligens løsningen på svele-mysteriet: «Sveler med misosmør».

Som noe drømt fram av en Instagram-algoritme tvangsforet med The New York Times-matspalter, jo. Men plutselig ringte det i en bjelle. Er det dette som er Credo? Er det matkunst på høyt nivå man sitter og gafler i seg og er misfornøyd med?

Tilbake på stolen følte man seg plutselig en smule beæret i stedet.

– Som å utrydde geirfuglen

Dermed var det tid for debatt! Hege Knarvik Sande, leder for PAHN – Senter for scenekunst Norge, ledet et panel som forsøkte å se utdanningspolitikk og kulturpolitikk i sammenheng.

Forbundsleder i Creo, Hans Ole Rian, pekte på at dagens styringsmodeller gjør at små- og verneverdige kunstfag rammes. Rian ønsket seg grep for å beholde fag av en «nasjonal viktighet og interesse», men som hvert enkelt universitet ikke tar seg råd til å beholde.

Live Rosenvinge, forbundsleder i Norske Dansekunstnere, slo et slag for de små institusjonene. Forbundsleder i Norsk Skuespillerforbund, Per Emil Grimstad, sa seg enig, og pekte på at det man ønsker seg ikke er antall, men mangfold.

Arrangementet ble filmet og kan strømmes på Nasjonalbibliotekets nettsider. (Foto: Rudi Skotheim Jensen)

Morten Gjelten, forbundsleder i Norsk Teater- og Orkesterforening sammenlignet dagens kultur- og utdanningspolitikk med han som skjøt den siste geirfuglen. Intensjonen var aldri å utrydde en art, men …

– Disse utdanningene tåler ikke trykket fra en ren markedsliberal utdanningspolitikk. Punktum, sa Gjelten.

Politikerne samstemte om kulturens betydning

Så fikk endelig de tre stortingspolitikerne snakke, noe man så at de hadde gledet seg til.

– At man har rett behøver ikke å bety at man blir lyttet til, sa Hege Bae Nyholt (R), i et innlegg som ellers dreide inn på faren ved å telle kultur.

– Når utdanningssektoren ikke lytter til behovene i kulturlivet, får det enorme konsekvenser, sa Mirell Høyer-Berntsen (SV), og pekte på at finansieringsmodellene passer dårlig for kunstfag.

– Kommunene har trang økonomi. Da er det kulturen det går utover, og det er alvorlig, sa Bente Estil (Ap), og pekte på at kommuner med dårligere kulturtilbud har lavere livskvalitet.

Estil nevnte videre at kulturutdanningene ikke bare handler om å produsere yrkesutøvere. Uten kulturutdanningene blir det færre danselærere, kordirigenter og andre som spiller viktige roller i lokalsamfunnene rundt omkring i landet.

Geirfuglen ble utryddet i 1852. (Illustrasjon: John Gerrard Keulemans (1842–1912)).

Elefanten i rommet

Et nytt fagpanel tok plass: Manuel Sebastian Pelmuş, prorektor ved KHiO; Leif Holst Jensen, rektor ved INN og Astrid Kvalbein, rektor ved NMH og leder av UHR-KDA.

Kvalbein ville først oppklare en misforståelse. Etter at finansieringsmodellen for høyere utdanning ble endret i 2025, var det bare nye studieplasser som kom inn under den nye ordningen. Allerede eksisterende studier ville ikke bli rammet. At det var uklarhet rundt dette, mente Kvalbein, var utslagsgivende for beslutningen om å legge ned Akademi for scenekunst.

Leif Holst Jensen pekte på elefanten i rommet – at alle tre politikerne tilstede var fra venstresiden – og hevdet at tilgangen til høyresiden oppfattes som vanskelig å få til, da interessen for kunst- og kulturfeltet er lav.

Khio-prorektor: Kultur må knyttes tett til utdanning

Manuel Sebastian Pelmuş fra KHiO mente at noe har endret seg radikalt. For ti-femten år siden kunne man vunnet frem med gode argumenter, men ikke i dag.

– Hvilke narrativer kan vi bruke i dag? spurte han litt oppgitt, og svarte på sitt eget spørsmål:

– Spørsmålet er ikke for eller mot kultur – også høyresiden vil at barna skal danse – men om den skal være offentlig støttet eller ikke. Og da må kulturen være knyttet til utdanning, mente Pelmuş.

Kulturlivet som demokratiets bærebjelke

Høyer-Berntsen fra SV tok ordet igjen og understreket at kulturlivet er demokratiets bærebjelke: kunsten og kulturen utfordrer og kommenterer makten og den lager møteplasser.

Estil fra Ap mente at kultur kan motvirke polarisering gjennom å styrke evnen til kritisk tenkning.

På dette tidspunktet i seminaret begynte salen å kjenne på en økt selvtillit på både egne og kulturfeltets vegne, og da Estil lovet å snakke med utdanningskomiteen på Stortinget brøt det ut full applaus.

Seminaret ble avsluttet av Electa Woodbridge Behrens, som fortalte om prosjektet «Living Archives» som skal ta vare på arven fra Akademiet for scenekunst etter at det i sommer legges ned.