Kort om Michaelina Wautier – Jomfruens skolegang (1656)

Det finnes kunstnere som av klare – og uklare – grunner forsvinner fra det kunsthistoriske kartet. Gudskjelov vil noen si, at det fortsatt finnes muligheter til oppdagelse av glemte, fortrengte, forviste, ignorerte og gjemte kunstnerskap. Kanskje selve trofeet i kunsthistorien som idrettsgren. Når det gjelder kvinnelige kunstnere som opererte i tidligmoderne tid, si fra midten 1400-tallet og godt inn på 1700-tallet, er kodingen av dette forsvinningsnummeret svært ofte kjønnet.

Michaelina Wautier (ca. 1614–1681) var intet unntak. Riktignok ble hun ikke så mye glemt simpelthen fordi hun var kvinne, ironisk nok ble hun, i hvert fall delvis, fortrengt fra arkivene fordi hun i omfang, skala og ambisjon malte «som en mann». Rikheten i kunstnerskapet – stilleben, portretter, religiøse og mytologiske malerier – speiler snarere spennvidden til en Rubens, til en Van Dyck. Om hun hadde holdt seg til én sjanger – f.eks. det for kvinner gjerne anbefalte blomsterbildet – ville hun paradoksalt nok antagelig vært lettere å plassere. Maleriene hennes ble derfor tidlig frakoblet signaturen. Det hjalp heller ikke at navnet ble registrert i utallige variasjoner; Michelline Wouters, Magdalena Woutiers, Micheline Wouters, Michaelina Wautier osv. Følgelig ble flere av bildene hennes med tiden assosiert med hennes bror og kunstnerkollega Charles Wautier, i tillegg til andre malere som Jacob van Oost og Luca Giordano.

Jomfruens skolegang er av samme ambisiøse format samtiden mente lå over en kvinnes normale kapasitet. Vi ser den unge jomfru Maria sammen med foreldrene Anna og Joachim. De to sistnevnte figurerer ikke Bibelen, men er del av dette apokryfe motivet som dukket opp på 1500-tallet og hadde røtter i helgensamlingen Legenda aurea, den gyldne legende. Trent-konsilets motreformatoriske teologer motarbeidet dyrkelsen av St. Anna, men hun fikk fotfeste i folkedypet til langt inn på 1700-tallet. Den åpne boken som blir presentert til Maria er siden blitt et av hennes attributter, sammen med liljen.

Mellom religiøs scene og ømt familieportrett

Mor og datter er plassert i en intim og tilforlatelig konstellasjon, Joachim later til å ha oppmerksomheten andre steder; de himmelvendte hendene og øynene kan peke på den guddommelige oppgaven som vil bli gitt henne, en takksigelse for barnet som ble skjenket dem mirakuløst sent i livet, eventuelt at komposisjonen tidligere har vært større enn den eksisterende versjonen. Uansett befinner dette maleriet seg i spennet mellom religiøs scene og ømt familieportrett. Wautiers begavelse for å fange taktiliteten og stoffligheten til ting – dette maleriet handler like mye om stoff som om mennesker – samt det intense menneskelige nærværet til de avbildede, er åpenbar.

Nesten utilgjengelig i gjengivelse på skjerm er inskripsjonen på søylen til høyre: «Invenit et fecit», altså at både ideen så vel som utformingen er Wautiers egen. Førstnevnte er nøkkelordet; fecit – utførte/bygget/lagde er en vanlig term i kunsthistorien, men invenit viser til inventio, altså den intellektuelle, idemessige konsepsjonen av et verk – den kreative kunstneren som noe mer enn en håndverker som bare etterlikner naturen. Kun på dette og ett annet bilde, St. Katarinas mystiske ekteskap, bruker Wautier denne formelen. Denne signaturen, sett i sammenheng med et motiv som nettopp viser dannelsen og utdannelsen av den unge Maria, blir en programmatisk erklæring om kvinners kreative og intellektuelle evner i en tid som i hovedsak motarbeidet denne forestillingen på alle kanter.

Michaelina Wautier – Jomfruens skolegang er å se i Nasjonalmuseets utstilling Maler(inne) som står frem til 7. februar 2027.