Judith Leyster: «Gutt som spiller fløyte», 1630-tallet

Selv ikke en signatur – en J og L sirlig forent og forlenget av en stjerne – var nok til at kunstestablissementet aksepterte at maleriet Gutt som spiller fløyte kunne være et verk av den kvinnelige maleren Judith Leyster. Da maleriet ble skjenket Nationalmuseum i Stockholm i 1871 var det attribuert til Frans Hals – et ikke ubeskjedent kompliment – samt den mindre kjente Jan de Bray. Bare så lite som ca. 260 år skulle det ta før kunsthistoriker, samler og kurator avant la lettre [red. før begrepet eksisterte]. Cornelis de Groot knyttet maleriet til Judith Leyster i en artikkel i Jahrbuch der Königlich Preussischen Kunstsammlungen.

Hals ble også en liten nemesis for Leyster i 1600-tallets Haarlem, hvor Leyster var kun én av to kvinner som fikk medlemskap i malerlauget i løpet av hele århundret (den andre var Sara van Baalbergen). I likhet med en annen av 1600-tallets store kvinnelige kunstnere, kanskje den største, Artemisia Gentileschi, var Leyster i retten mot mektige menn. Haarlems store sønn, Hals, hadde rappet en av Leysters assistenter og hun saksøkte ham for denne fornærmelsen. Boten Hals endte opp med var en slikk og ingenting. Assistenten beholdt han.

Men Leyster, som skulle gå glemmeboken etter sin død i 1660, var anerkjent og velrenommert i sin samtid. Allerede i 1648 bemerker kulturconnoisseuren Theodore Schrevel: «Det har også vært mange erfarne kvinner innen malerkunsten som fortsatt er berømte i vår tid, og som kunne konkurrere med menn. Blant dem utmerker én seg i særlig grad: Judith Leyster, kalt ‘den sanne ledestjernen i kunsten.» På norsk er det et usynlig ordspill som vi går glipp av her. «Leyster» betyr nemlig «ledestjerne» på nederlandsk og forklarer kunstnerens særegne signatur.

Forener flere sjangre

Gutt som spiller fløyte bærer ennå preg av motefenomenet Caravaggismen, som hadde spredt seg nordover til Frankrike, Nederlendene og vestover mot Spania etter Caravaggios død. Bildet forener flere sjangre i samme felt; det er et portrett, et stilleben, et sjangermotiv - og kanskje en allegori? Det litt uvanlige motivet har fremkalt hermeneutisk uenighet blant forskerne, som ikke har klart å oppnå noe ikonografisk konsensus. At en sigar ikke bare er en sigar er noe som gjerne stemmer i flamsk nordeuropeisk 1600-talls maleri –tilforlatelige objekter som glass, blomster, bøker, bestikk, mat hadde alle doble meninger, moralske og religiøse implikasjoner. Samtidig var det ingen periode i kunsthistorien som frem til da hadde tatt oss tettere på tingene som de var, nærmere livet som levd.

En allegori over hørselsevnen

Men det var også teologiske og symbolske assosiasjoner knyttet til musikkens vesen og ikke minst de ulike instrumentkategorienes effekter og kvalitet. Guttens himmelvendte blikk kan peke på musikkens immaterielle, eteriske egenskaper. Hele verket har blant annet blitt lest som en allegori over hørselsevnen. Gutten hviler ryggen mot en brukket stolrygg – kanskje en ikke ubetydelig detalj. Leysters virtuose og visuelle gåte har ennå ikke blitt løst, men ledestjernen har funnet sin rettmessige plass på kunsthimmelen.