Kort om Alf Rolfsens to mosaikker på fasaden av Kommunenes Hus fra 1957

Rolfsen laget to mosaikker på fasadene mot 7. juni-plassen og Kong Haakon VII gate i Oslo. De figurative motivene ble organisert i et rutenett av vertikale og horisontale linjer, brutt av markerte diagonaler. Det inspirerte arkitekten Dag Rognlien til å karakterisere mosaikkene som et kryssord i vannrette og loddrette kolonner og et korsstingsbroderi, i Dagbladet 9. august 1957. Det var ikke ment som et kompliment. Vi kan tilføye en assosiasjon til grovt pixelerte skjermbilder. Forbindelsen til både datidens og vår egen tids massekultur er noe av det som gjør verkene interessante.

Oppblomstringen i interessen for gamle håndverksteknikker blant dagens kunstnere oppmuntrer til å se Rolfsens arbeider i et nytt perspektiv. Men mest av alt er det dagens kunstneriske praksiser basert på dialog og fellesskap, som gir et nytt perspektiv på den kollektivistiske ånd som preger Rolfsens mosaikker.

Alf Rolfsens mosaikkarbeid på fasaden vendt mot Kong Haakon VII gate i Oslo.
Foto: Øivind Storm Bjerke

Irritasjonen

Som jevnlig forbipasserende har mosaikkene irritert meg gjennom femti år. Jeg har oppfattet dem som en skolemesterlig demonstrasjon av kunstnerisk forsteinede dogmer og et kritikkløst knefall for et kollektiv organisert ovenfra av planleggere og kommunebyråkrater.

Mosaikkene kan tolkes som en symbolsk fortelling om Norge integrert i en europeisk idétradisjon. Øverst i den ene mosaikken fremstiller Rolfsen en kvinne som fører en okse i bånd. Dette kan leses som en henvisning til myten om prinsesse Europa, som bortføres av guden Zevs etter at han har forvandlet seg til en okse. Den moderne kvinnen tukter oksens drifter og representerer kultur og sivilisasjon.

Rolfsens syn på fellesskapet og dagens dialogbaserte metodikk

Rolfsens hyllest til det kollektivistiske er en blikkåpner for å historisere endringene som har skjedd siden kronprins Olav innviet bygget. Kritikere av Rolfsen fant seg ikke igjen i hans kunstsyn. En visjon om en kunst som bygget på tusenårig tradisjon og gleden og styrken i kollektivt arbeid, var vanskelig å forene med ideen om at betydelig kunst skulle formidle en individuell, personlig og original idé i en form som utfordret estetiske og materielle konvensjoner.

Dette individualistiske kunstsynet har siden bølgen av relasjonell kunst på 1990-tallet stått under press fra trender der kunstverk er fellesarbeider hvor kunstnere samarbeider tett med brukergrupper og publikum. Rolfsen var opptatt av kollektivet, men hans arbeidsform bygget på at kunstneren bestemte produksjonen ned i minste detalj. Rolfsens mosaikker viser forskjellen på å avbilde et kollektiv og det å ha en metode der det å realisere en ide gjennom kollektivt arbeid er del av kunstverkets ide. Det er dette siste mange yngre kunstnere foretrekker: å opptre som administratorer og igangsettere for fellesverk med en begrenset levetid, fremfor å lage monumenter.