Monumentet Nordraak (1907) av Gustav Vigeland

Som en liten lund eller kultsted tatt ut av noe Arnold Böcklin kunne malt, ligger Nordraaks plass i skyggen av Slottsparken, rammet inn som en øy av Wergelandsveien, St. Olavs gate og Holbergs gate.

17. mai 1907 avduket man Gustav Vigelands statue av komponisten. Ideen ble fremmet av Edvard Grieg, som så opp til kollegaen han mistet altfor tidlig. Grieg hadde egenhendig spilt inn 5000 kr fra et antall konserter ene og alene for å finansiere monumentet. Dessverre skulle selv ikke Grieg rekke å få med seg avdukingen, med eget dødsfall i 1907. De to hadde samarbeidet i København før Nordraak gikk bort grunnet tuberkulose i 1866.

Grovhugget i Bispegata

Den store klebersteinsblokken, som Vigeland fullførte etter at den først ble grovhugget av Norsk Kleber i Bispegata, endte på den myke triangelplassen som i dag bærer Nordraaks navn. Det var ingen selvfølge. Typisk for diskusjonene rundt offentlig utsmykning ble det raskt høy temperatur når plasseringen av monumentet stod på agendaen. Vigelands forslag om plassen på nedsiden av Grotten ble stående. Skulpturen ble utformet på det slitne atelieret på Hammersborg hvor Vigeland også utviklet sine andre store portrettarbeider – Beethoven, Wergeland, Camilla Collett, og Abel.

Øgler og drager i smijern

Et annet av hans egne initiativer er smijernsgjerdet som omkranser Nordraak. Arbeidet, preget av art noveau-liknende øgle- og dragefigurer, var også det første tilfellet hvor Vigeland forente smijern og skulptural utsmykning. Kanskje mest slående er de to stiliserte, dragelignende fabeldyrene som vokter det som fremstår som tempeltrappen opp til Nordraak-figuren. Deres intense og aggressive fremtoning forsterkes av det faktum at de er lenket fast til steinen bak dem, som villdyr på en antikk arena.

Radikal reserverthet

Det bautastein-liknende monumentet leverer en tilsvarende (sorg)tung patos til Nordraaks skikkelse. Spenningen mellom fabeldyr-svermeriet, kanskje fantasiens ukontrollerte krefter, og den andektige, avmålte gestalten er påfallende. Abel-skulpturens langt mer allegorisk-symbolistiske konsepsjon er slående i kontrast til den borgerlige realismen som preger Nordraak-monumentets sekulære erindringsestetikk. Et tidligere utkast til figuren – den såkalte «Spilleren» – var også i en langt mer symbolsk tradisjon, a la Abel (Abelmonumentet i Slottsparken), men løsningen Vigeland landet på har en nesten radikal reserverthet. Nordraak fremstår som noe for liten for resten av plassen og de tilstøtende elementene. Men til gjengjeld er det noe fascinerende disiplinert over verket, som holder Vigeland seg i skinnet og heller lar fantasien få fritt spillerom i smijernsdetaljene. Den stedsspesifikke ideen, sammenstillingen av skulpturkropp, plassrom og paravisuelle elementer som smijernsgjerdet foregriper, i liten skala, de langt mer omfattende helhetsvisjonene som karakteriserer Vigelandsanlegget.