Abel-monumentet – Kunstavisen

Niels Henrik Abel er en av landets berømte matematikere. Han problematiserte matematikkens løsningsgrunnlag, og bidro bl.a. sterkt til teorifundamentet rundt elliptiske funksjoner. Lenger enn dette skal ikke undertegnede gå i forsøket på å forklare den indre logikken i disse temaene. Men Abel har følgelig gitt navn til mange matematiske termer som Abels teorem og abelske funksjoner – sågar moderne medieflater som Abels tårn på NRK P2. Da han døde bare 26 år gammel var han allerede regnet som en stor matematiker.

En uortodoks løsning

Vigelands skulptur ruver 4,10 på strømpelesten og har gjort det siden 1908. I utgangspunktet var den forslaget til en konkurranse utlyst i 1902 om et minnesmerke på Universitetsplassen til 100-års-feiringen av Abels fødsel. Vigeland vant ikke. Til det var hans løsning for uortodoks for komiteen. Men heller ingen andre av de nitten forslagene, selv ikke «vinneren» Ingebrigt Vik, nådde opp hos komiteen, som blant annet utgjorde Erik Werenskiold og Eilif Peterssen, og Vigeland fikk forslaget sitt både vist på Høstutstillingen før den til slutt ble innkjøpt i 1905.

Ingen «frakkemann»

Her er vi i en helt annen formverden enn i Nordraak-monumentet. Her ser vi ingen «frakkemann», slik Vigeland selv med et noe nedlatende ord beskrev den naturalistiske tradisjonen. Abel-monumentet aktiverer langt mer klassiserende og historiserende referanser enn i den mer direkte, realistiske avbildningstenkningen i 1800-talls-borgerligheten. I dette verket ser vi hvordan Vigeland forvandler matematikkens eteriske lovmessighet og uhåndgripelige sannheter til fysisk form.

Det unge geniet

Den nakne mannsakten viser ikke så mye Abel som person, som Abel som geni. Gestalten står som symbolform i den klassiske tradisjonen for heroisk nakenhet. Figuren legemliggjør ideen om det unge geniet, den rene begavelsen satt i bevegelse. De som bærer Abel-inkarnasjonens briljans er derfor to "genier", som i en genius, i.e. ånd. Slike apoteotiske motiver, altså nærmest guddommeliggjørende beskrivelser av en figur eller et konsept, speilet kanskje noe av selvbildet Vigeland personlig hadde av kunstneren som unntaksmenneske.

Bare en gammel tegning

Det faktum at han ikke hadde andre avbildninger av Abel å ta etter foruten om en gammel tegning av Johan Gørbitz fra 1820-årene gjorde også avgjørelsen om en mer allegorisk og generisk gestalt lettere. Allerede i desember 1900 har han utkast til det som skulle bli Abel-designet; på denne tegningen har Vigeland notert «skydende frem, kløvende luften ligesom». For enhver pris ville han unngå et platt og likefremt portrett av matematikeren: «Jeg vil ikke lage ham der han sitter og hoster i stolen», skal Vigeland ha kommentert.

Uten tidsmessig forankring

Det kunne nærmest fremstå som en mer konfliktfylt seiersikonografi av typen kjent fra et kristent triumfalistisk skjema – f.eks. Abels intellektuelle seier over overtro og vitenskapelig vranglære. Men her er det genialitetens tidløse reise gjennom historien som feires. Nakenhet ble nettopp en markør som unngikk noen tidsmessig forankring, det allmenngjør Vigelands symbolspråk; det var nettopp den symboliserende linjen som diskvalifiserte utkastet hans fra konkurransen som ble utlyst i 1902.

Visuelt særegent monument

Såkalt «anxiety of influence», påvirkningsangst, har en tendens til å ramme kunstnere med et bestemt bilde av eget kunstnerskap – Ibsen nektet alltid hardnakket for å ha lest Kierkegaard f.eks. – og Vigelands figur har klare likhetstrekk med Michelangelos skulptur «Seierens Genius», som sistnevnte hugget mellom 1523 og 34 for pave Julius IIs gravmonument. Her ser vi også en genius som bærer en personifikasjon av Seieren, som vrir hodet over høyre skulder. Vigeland selv så likheten, men avviste noe form for forelegg: «Det er ubevisst», sa han og la til hvordan «jeg ikke tenkte på Seieren da jeg modellerte Abel. Først senere har overensstemmelsen slått meg.» Vi kan velge å tro eller tvile, men Abel-monumentet er like fullt fortsatt et av Oslo mest visuelt særegne monumenter.