En informasjonstett, men fargerik fortelling

BERGEN
KODE
Permanenten
Nordmandsdalen
Kunst, makt og materialer i 1700-tallets Danmark-Norge
Utstillingen står til 12. oktober

Det er en rar og fascinerende fortelling som foldes ut i utstillingen Nordmandsdalen på KODE. Der jeg vandrer rundt i de dunkelt opplyste salene på Permanenten, har jeg til å begynne med litt vanskeligheter med å få hode og fot på den komplekse tematikken. Det er mye tekst som må leses og mange forskjellige visuelle elementer som krever at man studerer dem nøye. Utstillingen byr utvilsomt på et interessant karaktergalleri; Her møter vi blant annet en forfengelig og eneveldig dansk monark, og et kreativt postbud fra Hallingdal. Og kongen det her er snakk om er Kong Fredrik den 5. av det dansk-norske riket, som på midten av 1700-tallet planla det ganske eksentriske skulpturanlegget Nordmandsdalen utenfor sitt lystslott Fredensborg i Nord-Sjælland. I utstillingen kan vi gjennom en film gjøre oss kjent med parken som består av nærmere 80 mannshøye sandsteinskulpturer plassert i et mektig terrassert amfi omkring en høy marmorsøyle. Denne skulle symbolisere eneveldet. Skulpturene viser ulike typer arbeidsfolk fra forskjellige steder i Norge.1 Filmen, som ligger på YouTube, finner du her.

Et egenartet typegalleri
Men hvordan, og ikke minst hvorfor havnet fattige, norske fiskere og bønder på sokkel i denne kongelige danske lysthagen? Dette var jo ellers en tid der man ikke brydde seg med verken å skape litterære eller kunstneriske skildringer av arbeiderklassen. Det var vel helst dyder, guder, konger eller adelige som ble foreviget gjennom kunsten. Denne typen anlegg var dessuten som oftest prydet med elegante og grasiøse gresk-inspirerte skulpturer. Hva i all verden drev kongen til å ville reise alle disse staute statuene av de grove hverdagsmenneskene fra den lille provinsen i nord?  Og det er her vi kommer til den aparte kjernen i fortellingen som er utstillingens dramaturgiske trumfkort. Det handler nemlig om bondesønnen fra Hallingdal; Jørgen C. Garnaas. Han ble ikke selv bonde, men virket som postfører til hest i store deler av Vest-og Sør-Norge. Det har nok vært en slitsom jobb i ulendt terreng og i allslags vær, likevel fant han tid mellom slagene til å skape de mest fantastiske folkelivsskildringer i form av små påkledde tredukker, inspirert av livet rundt om i bygder og byer. Disse tredukkene er noe av det mest fascinerende i utstillingen. Jeg står en lang stund og ser på de forseggjorte figurene med alle sine håndlagde detaljer. Her utviklet han et veldig egenartet typegalleri: Vi finner for eksempel den robuste husmoren med nøkler i beltet, den stolte fiskeren med en stor, nytrukken kveite. Her er bonden med sin rømmebutt, og losen med sin kikkert.

Fra små tredukker til store sandsteinskulpturer
Hvordan postmannens hjemmelagde dukker kom monarken i hende, er noe uklart, men at kongen ble vilt begeistret for de fargerike figurene er helt sikkert. Den beskjedne hallingdølen ble innkalt til hoffet, og fikk bestilling på en hel kolleksjon av de samme typene i det edle materialet elfenben. Siden ble det i tillegg laget porselensstatuetter ved den kongelige Porcelainsfabrik i København. Porselen var på denne tiden et høyteknologisk materiale, og det var viktig for kongen å kunne demonstrere at Danmark- Norge var på høyden i den teknologiske utviklingen. Og alle disse ulike figurene ble altså i siste instans modell for det store skulpturanlegget Nordmandsdalen.

Fra filmen som tar oss med inn i lyshagen ved Fredensborg får vi vite at skulpturene som står der i dag er kopier laget på 1980-tallet. De skjøre originale steinskulpturene er tatt vare på i Kongens lapidarium i København, men to av dem er for anledningen utlånt til KODE. Den værbitte losen fra Mandal er noe av det første som møter oss i inngangspartiet til Permanenten. Det er fascinerende å tenke på at han en gang sto ved kongens lystslott utenfor København med blikket rettet, ikke mot havet, men mot innsjøen nedenfor den vakre parken. I utstillingen kan vi i tillegg se store gipskopier av flere av de andre skulpturene.

Kunnskapsmettet utstilling
Mange har sett på denne skulpturparken som demokratisk hyllest til folk flest. Men det inntrykket utstillingen gir av kong Fredrik den 5. gjør ikke at en slik tolkning virker særlig sannsynlig. Han var ikke kjent for å ha et spesielt demokratisk sinnelag, tvert imot var han en eneveldig monark som styrte sitt folk med nådeløs jernhånd. Så det er vel langt mer nærliggende å se dette anlegget som en skrytende maktdemonstrasjon. Her viste man kongens hardtarbeidende undersåtter, og alle de fantastiske naturressursene som kongeriket hadde å by på. Det er virkelig morsomt og spennende å studere hvordan de enkelte karakterbeskrivelser befestes når de forvandles fra dukker, til figurer til skulpturer. I utstillingen ser vi også hvordan nasjonalromantikkens folkelivsskildrere senere ut på 1800-tallet også trekker brede veksler på dette typegalleriet.

Nordmandsdalen er en usedvanlig kunnskapsmettet og informasjonstett utstilling, som definitivt krever en del av sitt publikum, men som også gir utrolig mye tilbake.