Intervju med leder for Norsk Billedhoggerforening, Erik Steen. –Det har alltid appellert til meg å bygge opp virksomheter

Samtalen med Kunstavisen fant sted i forkant av den tradisjonsrike Sommerfesten og åpningen av Skulpturparken 2025 – lokalisert i hagen til Norsk Billedhoggerforening på Carl Berner.

Kan du først fortelle litt om utviklingen av Norsk Billedhoggerforening?
Selve foreningen har eksistert siden 1946 og ble stiftet etter krigen som et svar på behovet for monumenter som skulle opp over en rekke motstandsfolk og hendelser under okkupasjonen. Etter mange forespørsler fra kommuner rundt om i Norge henvendte Staten seg til Bildende Kunstneres Styre, for å få hjelp til å organisere arbeidet. Foreningen besto imidlertid først og fremst av malere, og Norsk Billedhoggerforening ble da i hui og hast stiftet på initiativ av blant annet billedhuggerne Anna Raknes og Stinius Fredriksen og en del andre skulptører som mente å besitte en mer adekvat kompetanse for å løse oppgavene. Billehoggerforeningen ble umiddelbart en forhandlingsmotpart for Staten, noe den fremdeles er den dag i dag under NBK-paraplyen. Vi er fremdeles en høringsinstans for kunst i offentlig rom. Vi jobber alltid ut ifra kunstnernes perspektiv med å sørge for gode arbeidsbetingelser, fagfellevurderinger og åpenhet. Det er veldig viktig for oss. I det fantastiske huset vi sitter i nå, som vi leier av Oslo kommune til en gunstig pris, har vi vært siden 1967. Her kan vi jobbe både ute og inne.

Hvordan hadde det seg at du begynte å jobbe her?
Da den forrige lederen ved Billedhoggerforeningen, kunsthistoriker Arve Bringaker, skulle slutte etter 38 år i foreningen, ble det lagt planer for at huset også skulle åpnes opp for galleridrift. Her kom jeg inn i bildet. Jeg var noe overrasket over at jeg, med min omfattende bakgrunn fra privat galleridrift, ble tilbudt jobb ved en kunstnerstyrt virksomhet. Styret mente imidlertid at det var greit at den kompetansen var på plass. Det har alltid appellert til meg å bygge opp virksomheter og jeg så på denne muligheten som ufattelig gøy.

Det å få være med her helt fra starten av, samle inn pengene, snakke med tilskuddsgivere, som Kulturrådet, Oslo Kommune og Sparebankstiftelsen DNB for å bygge opp en solid galleridrift, har vært veldig stimulerende.

 Hva var din inngang til å jobbe med galleridrift sånn i utgangspunktet?
Jeg begynte som tekniker, med å plassere og montere arbeider på vegg. Veldig «hands on». Deretter beveget jeg meg over i å jobbe tett med kunstnere og kunder, for så å sveve litt mer over vannene og se hva det er organisasjonen trenger, bygge ut infrastruktur, og så videre. Så det er det som har interessert meg veldig de ti årene jeg har vært her: å lete etter nye måter å gjøre ting på, nye måter å utvikle Billedhoggerforeningen på. Vi har også et søsterforetak på Helsfyr, Steinskulptur – et monumentalverksted for skulptur i stein og bronse, som skal utvikles og kanskje flyttes til en ny adresse.

Hvordan har du eller dere jobbet med galleriets profil?
Altså, det jeg tenkte på veldig tidlig, er det at når man lager et visningssted for en organisasjon er det spesielt viktig å sikre fagfellevurdering og mangfold. Vi har 500 medlemmer og det er selvsagt flere ulike syn på hva man skal vise her. Vi etablerte derfor tidlig et kunstnerisk råd som sitter i en fireårsperiode av gangen. Dette rådet bestemmer programmeringen og ordningen fungerer utmerket. Her er både styret, administrasjonen og eksterne kunstfaglige representert.

Har det vært noen hovedtendenser i programmet?
Det som er sentralt for oss, er å løfte frem nye og aktuelle stemmer i feltet. En tredjedel av utstillingene våre bør derfor være med yngre eller nylig etablerte kunstnere. Samtidig er det viktig å vise posisjoner som har vært av betydning for den historiske utviklingen innen skulptur, både nasjonalt og internasjonalt. For å holde galleriet åpent for nye impulser og slippe til en bredde av kunstnere vil en siste tredjedel av programmet være viet til Open Call. Her kan altså alle søke om utstillingsplass på våre ulike visningsrom ute og inne.

Hvor mange er dere som jobber her?
Vi er fire på fast daglig basis, et team bestående av kurator, produsent og formidlingsansvarlig i tillegg til meg som daglig leder. Og så har vi helgeformidlere og en tekniker i tillegg. Vi mottar støtte både fra Oslo Kommune og over statsbudsjettet. Men, vi er avhengig dobbelt så mye som det vi får. Vi er nødt til å ha en veldig høy egenaktivitet for å skaffe inn penger til å kunne gjøre alt det vi ønsker. Vi utvikler store skulpturprosjekter i offentlig rom og hjelper fortsatt oppdragsgivere med prosessen rundt etablering av minnesmerker.

Det å være en mellomstor institusjon innebærer et tett samarbeidet med kunstnerne vi jobber med, som tilfører et meningsfylt aspekt ved alt vi gjør som organisasjon og visningssted.

Er det noen påtakelige forskjeller på skulpturproduksjon i dag sammenlignet med tidligere tiders produksjon?
Etter oppløsningen av mediehierarkiet lager skulptørene kanskje ikke lenger så mange store arbeider i bestandige materialer som stein og bronse uten at det er knyttet til et konkret oppdrag. Siden kunstnerne velger andre materialer og jobber mer med det konseptuelle, fokuserer vi på å skape rom for prosjekter og praksiser som utfordrer hva skulptur er i dag, samtidig som vi er opptatte av å ivareta tradisjonelle arbeidsmetoder og materialer.

Den mest minneverdige utstillingen opp gjennom årene?
Jeg vil nok alltid huske de utstillingene hvor vi som institusjon har blitt utfordret mest. Vår første utstilling da vi åpnet galleriet i 2018 var en grensesprengende utstilling med duoen Aurora Sander. Senere kom utstillingene til Kåre Ruud (2021) og til Goro Tronsmo (2024). De endevendte og vrengte på en måte hele institusjonen – på hvert sitt vis. Jeg fant det dypt problematisk å vise frem roterommene alle gallerier har – og samtidig helt fantastisk at de gjorde det. Jeg har generelt stor interesse for kunstnere som utfordrer og diskuterer kunstinstitusjonenes rolle og strukturer.

Hvilke planer har du for Billedhoggerforeningen nå fremover? 
Det jeg hele tiden oppfordrer mine ansatte til å tenke gjennom er hvordan vi kan utvikle oss selv og utvikle stedet. Jeg presser oss hele tiden til å tenke at vi skal ha en vekst – en vekst i antall ansatte og en vekst i virksomhetene våre. Vi skal ha en vekst i alt det vi driver med.

Nå for tiden er vi i en interessant fase hvor vi tenker nytt om institusjonen, og arbeider med å rekontekstualisere oss mer som et skulptursenter enn «bare» et galleri eller forening. Denne tanken stammer fra et ønske om å belyse og kombinere den mangefasetterte aktiviteten vår, både som forening, galleri og aktør i offentlige rom. Det er spennende å dyrke det som gir oss en unik stemme.