Vi starter listen med å trekke frem to enkeltkunstnere i den store internasjonale kunstutstillingen Foreigners Everywhere, kuratert av Adriano Pedrosa. Utstillingen er delt opp i flere deler, og disse to er fra samtidskunst-seksjonen, Nucleo Contemporaneo, som vises i Arsenale:
Bouchra Khalili The Mapping Journey Project (2008–11) og Constellations (2011)
Bouchra Khalilis fluktruter er blant prosjektene som har fått mest plass på årets biennale, og med god grunn. Den marokkanske Wien-baserte kunstneren er kjent for å utforske temaer som migrasjon, diaspora, nasjonalitet og identitet med et anti-kolonialistisk blikk. Hver av de åtte skjermene som bryter opp det store rommet, viser hånden til en migrant som tegner på et kart mens de beskriver sine lange og frustrerende reiser inn til Europa fra Afrika, Midtøsten og Sør-Asia. Deres vitnesbyrd bryter stillheten til en voksende gruppe mennesker som ofte svartmales i vestlige medier. Ved å vise en historie av gangen, minner Khalili samtidig om å ikke skjære alle over én kam.
Dalton Paula, Full-Body Portraits (2023–24)
Serien består av 16 malerier på todelte lerreter som hyller navngitte folk med afrikansk bakgrunn som kjempet mot slaveri i Brasil. Dalton Paula løfter frem mennesker som har blitt visket ut av Brasils historiske narrativ. Det gjør han gjennom særegne komposisjoner der det er uvisst om overflaten er i ferd med å sprekke opp eller om den er i ferd med å restaureres tilbake til sitt utgangspunkt. Bruken av bladgull i billedflaten bidrar til å gi de portretterte heder og verdighet.
Nucleo Storico, Abstractions, Giardini
En annen seksjon i hovedutstillingen er viet abstrakt kunst fra det globale sør. Her vises verk av 37 kunstnere som arbeidet i Afrika, Asia, Midtøsten og Latinamerika andre halvdelen av 1900-tallet. Det dreier seg om kunstnere som produserte abstrakt kunst som skiller seg vesentlig fra den europeiske tradisjonen, men som likevel henger sammen med denne. Overveldende er verk fra den postkoloniale kunstbevegelsen The Casablanca Art School – av for eksempel Mohammed Chebaa, Rafa al-Nasiri og Mohammad Ehsaei, kjent som medgrunnlegger av nevnte Casablanca Art School og for sin kalligrafiske abstraksjon. I likhet med svært mange kunstnere på årets Veneziabiennale, er det første gang deres arbeider vises her.
Rómulu Rozo, Bachué, Dios Generatriz de los Chibchas (1925) i Nucleo Storico, Giardini, hovedpaviljong
Tiril Flom ble overrasket da hun kom til andre etasje i portrett-utstillingen i sentralpaviljongen: «Personlig er jeg ikke så interessert i portretter, så jeg gikk ganske fort gjennom denne seksjonen av hva kurator Adriano Pedrosa har kalt Nucleo Storico. Men så, i øverste etasje i hovedpaviljongen i Giardini, stoppet jeg helt opp foran en fantastisk steinskulptur av en kvinneskikkelse som flyr opp fra havet med en slyngende, spiralformet slangehale, tungt utsmykket med mønstre og symboler. Skulpturen, av kolombianske Rómulu Rozo (1899–1964), skildrer skapelselsmyten til Musica-folket i Sentral-Colombia og historien om gudinnen Bachué. Ifølge formidlingsteksten inspirerte denne skulpturen i sin tid til en hel kunstnerbevegelse, the Bachués, som søkte å bryte med akademiske tradisjoner ved å kombinere modernistiske idealer med urfolkskunnskap.»
Av de nasjonale paviljongene i Giardini vil vi trekke frem tre:
Den danske paviljongen
Den grønlandske kunstneren Inuuteq Storch, bosatt i byen Sisimiut, fyller den danske paviljongen med mektige utendørs fotografier fra Grønland. I utstillingen som har tittel Rise of the Sunken Sun er livet på Grønland selve omdreiningspunktet. Via arkivisk og historisk, besnærende fotomateriale og egne analoge fotografier der identitet og hverdagsliv dokumenteres, loses publikum gjennom temaer som dansk kolonialisme og de dystre konsekvensene av klimaendringene.
Den nordiske paviljongen
«The Altersea Opera er en samnordisk produksjon som trekker veksel på atonal vestlig kunstmusikk, moderne jazz, kantonesisk operatradisjon og kinesisk tradisjonsmusikk. Den timelange forestillingen knytter, blant annet, an til kjente visjonsdikt og moralske fabler med oppbyggelige plott knyttet til menneskets muligheter for transformasjon fra et lavere til et høyere bevissthetsnivå – ofte med store utfordringer underveis.»
Les Mona Gjessings anmeldelse av Lap-See Lam, Tze Yeung Ho og Kholod Hawashs allkunstverk i Sverre Fehns elegante paviljong.
Den egyptiske paviljongen
«I filmen med tittelen Drama 1882, svaier karakterene som marionetter til hypnotisk nynning og forteller om et antikolonialt opprør, sunget på klassisk arabisk. Filmen vises på et stort kinolerret, akkompagnert av forskjellige skulpturer, tegning og maleri. Selv om Shawkys verk på biennalen heter Drama 1882 har han uttalt (i podcasten This Being Human) at tema går foran drama – og det er kanskje her Shawky briljerer, når han med stødig hånd og eleganse lager visuelt «mindblowing» kunst av alvorlige temaer.»
Les Tove Sivertsens omtale av Wael Shawkys bidrag.
Utenfor Giardini er det selvfølgelig også et hav av muligheter, blant annet den kypriotiske paviljongen i nærheten av Arsenale:
Kypros paviljong, On a wildflower-lined gravel track off a quiet thoroughfare, online og på Associazione Culturale Spiazzi, Castello
Det var ved en ren tilfeldighet at Kunstavisen uvitende gikk forbi åpningen av den kypriotiske paviljongen, da vår fotograf fanget den gode stemningen utenfor det vi trodde var en bar. Selve utstillingen skiller seg ut som en tydelig kunstnerdrevet undersøkelse, presentert i form av en «parafiksjonell start-up» med navnet Forever Informed. Med utgangspunkt i skandalen rundt Sounder – en britisk-amerikansk overvåkingsstasjon på Kypros som har blitt avslørt som et nøkkelsted for massekommunikasjonsovervåking og avlytting i Midtøsten med hjelp av israelsk teknologi – utforsker utstillingen blant annet ghosting som motstandsform i dagens innviklede virtuelle virkelighet.
Om det ikke er nok med de 86 nasjonale paviljongene er det også et minst like stort program utenfor under biennalen og her vil vi trekke frem utstillingen på Peter Hujar Foundation.
Peter Hujar Foundation, Istituto Santa Maria della Pietà, Castello
Peter Hujar Foundation viser en stor utstilling med alle de 41 fotografiene i Peter Hujars eneste bok, Portraits in Life and Death (1976). Den amerikanske fotografen levde i avantgardemiljøet av kunstnere, musikere, forfattere og utøvere i sentrum av New York på 1970- og tidlig 80-tallet, og er kjent for å fotografere motivene sine med en gjennomtrengende følsomhet og psykologisk dybde.
