Ekspressivt om krig og identitet

OSLO
Gamle Munch
Idé, konsept og koreografi av Gunhild Bjørnsgaard/Company B. Valiente
Fiolin og beveger og musikk av Kateryna Romaniv (fra Solist Kyiv kammerorkester)
Work in progress
Fremført 13. september

Under Gamle Munch-dagen fredag 13. september ble publikum i den svære foredragssalen på Gamle Munch presentert for et nylig påbegynt samarbeidsprosjekt mellom Company B. Valiente ved koreograf Gunhild Bjørnsgaard og fiolinisten Kateryna Romaniv. Den halvtime-lange koreografikonserten var sanselig og sterkt engasjerende, og kan med hell videreutvikles til en lengre forestilling. 

Den stadig pågående krigen i Ukraina
På tidspunktet da Russland startet krigføringen mot Ukraina, var den unge musikeren Kateryna Romaniv på turné i Europa med Kiev Solist kammermusikkensemble. Den aktuelle koreografikonserten er tett knyttet opp til Romanivs kamp med egen identitet som musiker etter krigens utbrudd.

En kvinneskikkelse kledd i svart liggende på gulvet i en slags sirkel formet av kvister, reiser seg langsomt med en fiolin i hendene. Hun strekker armene høyt i været og holder fiolinen opp som et slags trofé. Etter hvert holder hun fiolinen i den ene hånden og en bue i den andre. Etter adskillige forsøk kobles de to sammen. Det ser ikke ut som en selvfølge at så skal skje, kvinneskikkelsen demonstrerer tydelige tegn på fysisk svekkelse og en sterk indre uro, men litt om litt strykes buen over strengene og det knipses frem korte pizzicatoliknende «gnister». Kvinneskikkelsen følges av egne svarte skygger på veggen bak. Belysningen er i det hele tatt svært dramatisk. Hun legger fra seg instrument og bue og løper oppkavet i sirkel. Igjen og igjen. Mens Romaniv fremfører brokker av Jean Sibelius ekspressive fiolinkonsert på el-fiolin med høy intensitet, gjør Bjørnsgaard opptak live. Hun sampler lyden fra el-fiolinen i få sekunder. Denne musikken går deretter i loop mens den kvinnelige hovedkarakteren løper. Lyden fra kvinnens pust og føttene som treffer gulvet blander seg med musikken.

Musikken og den kvinnelige hovedpersonens ekspressive bevegelser dempes på ingen måte i sluttfasen – et stort utropstegn står igjen i salen etter fremførelsens slutt. Det er ikke over før det er over.