Mot en bredere samtale om kunstfeltets økonomi

Kommentaren til Lotte Konow Lund reiser viktige spørsmål om makt og økonomi i kunstfeltet, men det er nødvendig å presisere hva som faktisk sto på spill i lederen Feil fiende. Poenget var ikke å avvise kritikk av kunstpriser eller å bagatellisere kunstneres utsatte situasjon, men å problematisere en retorikk som fremstiller sponsorbaserte konkurranser som noe utelukkende negativt.

Det er selvsagt legitimt å diskutere kunstprisers premisser, transparens og belastning for de nominerte, men det er en overdrivelse å fremstille slike ordninger som «Hunger Games».

Samtidig er det en feilslutning å lese lederen som et argument for at kunstfeltet ukritisk skal tilpasse seg privat kapital. Tvert imot. Skal Norge beholde et levende kunstfelt, må statlig støtte til kunstnere, kritikere og institusjoner styrkes, og fungere som garantist for kunstnerisk frihet, langsiktighet og mangfold. Det går likevel an å ha to tanker i hodet samtidig: mange privatfinansierte kunstpriser utgjør et positivt supplement til eksisterende ordninger, og bidrar til produksjon, synlighet og oppmerksomhet i et økonomisk presset kunstliv.

Til de avsluttende tre spørsmålene i Konow Lunds kommentar er mine svar: 1. Økonomisk bakgrunn bør ikke avgjøre hvem som kan velge å bli kunstner. 2. Noe av det karakteristiske ved kunst er at den ikke lar seg definere en gang for alle. 3. Kunst er i utgangspunktet for enhver som er interessert.

Hvem som skal være kunstnere, hva kunst skal være, og for hvem den er – er allmenne spørsmål som alltid vil følge kunsten, men de utgjør ikke alene rammen for diskusjonen om kunstens finansiering og institusjonelle vilkår.