Inviterer til felles verksted for økt tilgjengelighet i kunstfeltet

Da Oslo Open i fjor kartla tilgjengeligheten i hovedstadens kunstneratelierer, avdekket de omfattende barrierer. Undersøkelsen viste blant annet at mange kunstnere med funksjonsnedsettelse opplever diskriminering i kunstmiljøet, og at ingen av atelierene i hovedstaden er universelt utformet.

– Basert på den undersøkelsen kan jeg trygt si at vi er Norges minst tilgjengelige festival, sier daglig leder Frida Rusnak til Kunstavisen.

Inviterer andre inn i egen prosess

En helg i året åpner ca 400 av byens kunstnere sine atelierer for publikum under Oslo Open. Festivalen innebærer også en nomadisk kafé – i år på det nyetablerte atelierfelleskapet Stavebygget på Brynseng i øst og Veterinærhøgskolen i vest – og et årlig fagseminar.

Det var under planleggingen av fagseminaret at idéen til et felles verksted oppstod. Teamet manglet en tydelig plan for hvordan de skulle følge opp funnene fra fjorårets undersøkelse.

– I en liten organisasjon der alt dreier seg om ett stort arrangement så er det tøft å jobbe langsiktig. Flere må jo ha dette problemet, tenkte jeg. Skal vi vente til vi har noe smart å presentere, eller kan vi heller invitere flere inn i vår prosess?

Én av fem stenges ute

Fredag morgen inviteres andre små organisasjoner og festivaler til et tilgjengelighetsverksted på Sentralen.

– Vi gjør dette verkstedet fordi vi selv trenger en handlingsplan, sier Rusnak.

Verkstedet arrangeres i samarbeid med Balansekunst og ROM for kunst og arkitektur, og har som mål å lage langsiktige handlingsplaner for å nå mennesker med ulike funksjonsvariasjoner.

– Omtrent én av fem har en funksjonsnedsettelse. Ved å fjerne funksjonshemmende barrierer kan flere kunstnere skape kunst, og flere kunstelskere delta i kulturtilbudet. Det er rettferdig, samfunnsøkonomisk lønnsomt og vi får bedre kunst hvis vi greier å lage et mer inkluderende kulturliv, sier Rusnak.

– Ikke nok med gode intensjoner

Verkstedet vil fokusere på økt tilgjengelighet i arrangementer, i kommunikasjon og på arbeidsplasser.

Formidler og prosjektleder i Balansekunst, Zubeida Haji Hassan, skal gi en innføring i hvordan man kan arbeide strategisk med tilgjengelighet. Hun understreker behovet for konkrete handlingsplaner.

– Personer med funksjonsnedsettelser opplever en nærmest normalisert ekskludering i kunstfeltet. Verken kunstutdanninger eller institusjoner har god nok tilgjengelighet eller mulighet for tilrettelegging. Med handlingsplaner kan kulturaktører jobbe langsiktig med tilgjengelighet, slik at arbeidet blir en del av organisasjonsarbeidet, og ikke noe man kun gjør sporadisk, sier Hassan.

Balansekunst er et ressurssenter og en medlemsforening med mål om å styrke mangfold og representasjon i kulturlivet. Arbeidet skjer blant annet gjennom kurs, rådgivning, utvikling av verktøy og tilskuddsordningen Balansepotten. På deres nettsider finnes også en åpen ressursbank, med statistikk, råd og kunnskap knyttet til mangfold og likestilling.

På spørsmål om hva som er de største barrierene i dagens kunstfelt, peker Hassan på et bredt spekter av utfordringer – fysiske, økonomiske, sosiale og strukturelle. Hun trekker frem universell utforming, men også høye billettpriser, ubetalte og korte kontrakter som gjør det krevende å delta i kunstfeltet uten et økonomisk sikkerhetsnett – enten man er utøver eller publikum.

– Dette forsterkes av lukkede nettverk og likhetsbias: De som allerede er innenfor, trekker naturlig mot folk de kjenner og kan kjenne seg igjen i. Resultatet er et fattigere kulturliv, som verken speiler befolkningen eller dyrker bredden av talent og perspektiver som finnes, sier Hassan.

Blant de påmeldte hittil er organisasjoner og enkeltpersoner som jobber innen billedkunst, dans og scenekunst. Rusnak understreker at det er opp til de påmeldte å følge opp egne handlingsplaner i det daglige.

– I bransjen vår er det mange som brenner for det de gjør, og som får til mye på tross av lite tid og penger. Men for å fjerne barrierene som holder veldig mange ute av kunst og kultur, er det ikke nok med gode intensjoner. Vi må sette veldig tydelige mål og frister, og vi må være ærlige hvis vi ikke når dem, og holde oss selv ansvarlige, sier Rusnak.