– Jeg er aldri helt avskrudd

For å ta en prat om bokutgivelsen, som består av de lange pastellene som gikk fra gulv til tak vist på Munchmuseet for et par år siden, i Mexico i 2025, på Kunstnernes Hus i 2017 [red. enkelte av dem i Nasjonalmuseets eie], møter Kunstavisen Baird til en prat over en kaffe på Credo [red. Nasjonalbiblioteket]. Før vi i det hele tatt har begynt å prate om selve boken, omringes vi av tre småbarnsmødre med velduftende, nyfødte babyer liggende i hver sin store barnevogn. Vi heller derfor i oss kaffen, og går gjennom kantinen og opp til foajeen der vi synker ned i hver vår lenestol. Baird, som er viden kjent for sin spesielle miks av inderlighet, rappkjeftethet og tyngde, lar meg innledningsvis slippe til med et spørsmål. Deretter tar hun, så og si, over samtalen og ved hjelp av ord og fakter, samt noen få innstikk i ordflommen fra undertegnede, streifer hun innom det meste av det jeg hadde en ambisjon om å få svar på.

Ettersom det er fint lite tekst i boken: kan du fortelle noe om tilblivelsen og valg du har gjort underveis?

– Jeg har tegnet disse pastellene hele tiden og hadde ingen konkret plan knyttet til hverken utstillinger eller bok. Jeg begynte bare å tenke på dette med drukning og drukningen i Middelhavet da jeg ble invitert til å stille ut på Kunstnernes Hus i 2017. I en av overlyssalene dekket jeg veggene fra gulv til tak med pastelltegninger. I etterkant fortsatte jeg bare å lage en del sånne rom. Da jeg deltok på Armory Show i 2018 med Emilie i OSL Contemporary [red. Emilie Magnus, Bairds faste gallerist) kunne jeg ikke ta med de Black Sambo-aktige figurene [red. ref. hovedfiguren i boka Little Black Sambo,1899. Forfatter Helen Bannerman] som har gått igjen i flere av mine tegninger, også de på Kunstnernes Hus. De ville ha blitt lest som rasistiske i USA. Selv har jeg oppfattet at boka handlet om omsorg [Baird ler litt oppgitt av seg selv], men det er fordi moren min leste den for meg som barn. Jeg kan den utenat, faktisk. "Little Red Trousers Lost at Sea". Og så hadde han "Blue Trousers Red Jacket" og grønne tøfler. Og en lilla paraply.

I stedet tegnet du inn en figur som skulle forestille Donald Trumps sønn, Barron, i tegningene du viste på Armory. Med ansiktet innsmurt av ekskrementer...

– Ja, [Vanessa ler] det ble en ganske eksplosiv tegning det der. Jeg tegnet han som ganske ung, men full av dritt. Han var et lite barn på den tiden. I starten var det så ekstremt med Trump, og jeg og Mette syntes det var nesten gøy, for det var så rart og uventet. Det var verden før den ble sånn som den er nå. Ting har jo forandret seg veldig siden den gang.

Tok du med deg en del av arbeidene fra Kunstnernes Hus til Armory eller lagde du en helt ny installasjon der?

– Jeg lagde et nytt rom til Armory, fordi jeg, som allerede sagt, måtte forholde meg til at det var i USA arbeidene skulle vises. De visste lite eller ingenting om hvordan situasjonen var i Middelhavet. Likefullt brukte jeg en del av rekvisittene, hvis man kan kalle det det, fra boken i pastellene: gjenkjennelige klær og elementer lå strødd utover i havet og på strendene. Så egentlig var det veldig rørende, men det gjør jo ingenting at ingen andre vet det. Jeg vet det.

– Så er det dette med invasjonen i Ukraina og at folkemordet på palestinerne på Gazastripen fortsetter. Volden og brutaliteten har jo bare eskalert, så det var vanskelig å ikke ta med det da jeg skulle jobbe fram utstillingen på Munchmuseet i 2024, der Kari Brandtzæg var kurator. All lidelsen, andres lidelser, all lidelsen man eksponeres for, det sitter jo i mobilen, jeg ser den døgnet rundt, sover med den og ser på bildene fra hele verden. Det er disse bildene jeg forholder meg til. Når det ble så mange tegninger på MUNCH var det jo fordi det var et så stort areal jeg skulle fylle. Kari og jeg delte på et vis den utstillingen, jeg hadde inngangen og utgangen, og hun tok seg av resten av kroppen.

Baird hadde i alt 1095 kvadratmeter til rådighet i 3.etasje – hovedetasjen for temporære utstillinger – en sal på 809 kvm og en sal på 286 kvm – hvor det nye «Gaza-verket» var.

←

1 / 4

→

Vanessa Baird: Forside. You Are Something Else, Brunt hull / No Comprendo press, 2026.

– I disse pastellene ser alle figurene ut som enten moren min, eller barna. Jeg har brukt dem som utgangspunkt, for deretter å demontere dem. Hvordan tegner du andres lidelser, som du observerer på avstand? Hvordan blir dette i din egen tegning? Så det jeg gjør, er å demontere moren min 1000 ganger, og så rive lemmene av barna. Jeg har en datter som jeg fikk i 2000 og hun har opp gjennom barndommen gått kledd som om hun var kong Charles’ datter. [Vanessa ler]. Hun har gått i sånne små engelske kjoler og sandaler. Det har for øvrig også guttene mine gjort; De har hatt små sokker med blondekanter oppi sandalene. I alle tegningene brukes den type bekledning som rekvisitter. Til slutt har disse tegningene fylt hele rom. Når jeg da ville ha dem inn i en bok, vel, det var ikke helt enkelt. Uansett: ettersom jeg hadde alt materialet fra før av, var det egentlig ikke så vanskelig. Nei, det var lett.

Vanessa Baird. Foto: Tove Sivertsen

Baird fastholder gjennomgående at flere, tilsynelatende motsatte forhold, kan være sant på en og samme tid og det er som om hun kontinuerlig prøver ut ganske forskjellige posisjoner, uten nødvendigvis å konkludere. Boka var ikke planlagt, men den var planlagt. Boka var vanskelig å lage, men den var lett å lage.

Fortell litt om arbeidet med forlaget No Comprendo Press!

– Jeg er veldig fornøyd med samarbeidet. Vi har laget seks bøker sammen. Og over tid kan man hverandre litt, vet hva vi driver med, og da blir det bra bøker også. De har holdt på i over 30 år, det [red. utgiverne Cis-Doris Andreassen og Espen Holtestaul] er forlagsfolk som vet godt hva de driver med og det har resultert i at forlaget har fått masse priser. Og det er jo gøy at man får det til når man lager noe, at det blir bra.

Om utstillingen på Munchmuseet

Da jeg kom inn på Munchmuseet og så den siste, svære salen fylt av bilder av folk som drukner, lemlestede kropper og så videre, tenkte jeg først og fremst på hvordan du håndterte arbeidet med denne tematikken, fysisk og psykisk.

Vanessa lytter, for første gang i samtalen, helt oppmerksomt. Jeg fortsetter:

Jeg opplevde tegningene som nærmest tvangsmessige og fikk en følelse av at komposisjonen, de mange, korte, tilhuggede, repeterende, strekene, sprang ut av en måte å takle strømmen av lidelser vi alle oversvømmes av i media. Du har møtt denne strømmen med en håndbevegelse du kan, å tegne streker på papir. Om igjen og om igjen, som en slags performativ handling?

– Det er veldig riktig oppfattet. Det er akkurat sånn det kjennes ut. Det bare går og går og går og går. Det er utmattende. All bestialiteten, sadismen og omfanget av dette. Jeg bare jobbet og jobbet og fortsatte til alt var ferdig.

– Men det som skjer i Palestina nå er et folkemord, det startet ikke 7. oktober, men med Nakbaen i 1948.Vi ser det online hele tiden og jeg prøver å finne en sound midt oppi det hele. Jeg aner ikke egentlig helt hvordan jeg har det, jeg bare tegner og tegner. Jeg har stor utholdenhet og er ganske seig, jeg gjør jo ikke så mye annet. Jeg har ikke så stor radius i livet mitt, men jeg har stort utbytte av å tegne.

Du speiler også en tid der mediene- både de redaktørstyrte og de sosiale – rapporterer døgnet rundt.Informasjonsstrømmen skrus aldri av.

– Det er jo sånn det er, og jeg har ingen distanse til det jeg lager.Det er bare det praktiske i det, og den blandingen som ligger i hendene. Jeg vurderer ikke materialet når jeg lager tegningene, og det er kanskje en av de kvalitetene jeg har.

Det høres generelt ut som det er vanskelig å slå av å være deg. Hvordan avsluttet du tegningen tilMunchmuseet?

– På Munchmuseet fikk jeg både pasteller og papir og jeg holdt ikke opp før den dagen jeg skulle levere. Heldigvis var det en deadline der, ellers hadde jeg vel stått der og tegnet fremdeles. [Vanessa ler]. Jeg er for øvrig aldri helt avskrudd, ikke en gang når jeg sover. Det handler om måten jeg er på, ikke bare hvordan jeg jobber.

Gleden over det egne arbeidet

Blir det ikke litt feil at et enkeltmenneske skal ta på seg all verdens lidelser?

–Nei, jeg har, som sagt, stor glede av å tegne og vurderer hvilke grep jeg skal ta for å få komposisjonene bedre, uttrykket sterkere, hvilke pigmenter jeg skal bruke hvor, hvilke grep jeg skal ta for å få det til å henge sammen, at det blir musikalitet og en bra beat i det. Midt oppi det hele, er det jeg driver med gøy også. Så lenge sluttresultatet er bra, spiller det uansett ingen rolle hvor lang tid arbeidet tar. Det er ikke sånn at man har uendelig med tid.

Du opplever altså ikke selv at du lager kunst ut ifra et politisk program?

–Nei, det er ikke adressert på den måten. Jeg bevarer en rest av estetikk og frirom. Det jeg lager behøver ikke nødvendigvis å leses så bokstavelig. Pastelltegningene er jo henvendte, jeg vil jo henvende meg, at det blir noe emosjonelt, at det berører, og det er jo nå fint å gjøre i en bok, ikke bare i de svære tegningene, men også i boka.