Av Malin Graesse

I de omskiftelige 1960- og 70årene var det mange som så kunsthåndverket som en motvekt til økende industrialisering og massekonsumpsjon. Verdiene knyttet til kunsthåndverkets materialer og framstillingsmåter ble oppfattet som at de symboliserte noe naturlig og ekte. Austvatn Håndverksentral var et sosialpolitisk kunsthåndverkstiltak som plasserte seg mellom to ytterpunkter, med kunsthåndverkets nærhet til materialer og prosess på den ene siden og fabrikkvirksomhet med stabil produksjon på den andre. Selv om de nesten er glemt, er deres ønske om å forene produksjon og sosialhjelp aktuell for en kunsthistorie med interesse for møtet mellom design og samfunnsengasjement.