Tandemspenning

Kunstnerforbundet
Cato Løland
Tandem 
Utstillingen står til 7. september

Tandem er navnet på Cato Lølands utstilling hos Kunstnerforbundet, og den består av fire skulpturer med tittelen Lager, samt én med tittelen Grop 1.  Skulpturenes form er avlang og abstrakt, men teksturen vekker assosiasjoner til noe organisk; størknet lær, tørkede planter, klippfisk eller andre rester av noe som en gang var levende. 

Disse objektene henger i øyehøyde på hver sin vegg i rommet, og på grunn av deres størrelse (omtrent to ganger en meter) er det lite luft mellom dem, og rommet oppleves som tett. Lager-verkene står i par – en tandem – og Grop 1 skiller seg ut fra de andre både i størrelse og form, ettersom den er vesentlig mindre og rundere i formene. Materialets opprinnelse trer her også tydeligere frem – et utsnitt av et par jeans – i motsetning til Lager-verkenes mer uklare identifikasjon. 

Andre materialer er blant annet tekstil, plast, lim og maling som dekker over et skjelett av metall. Dette bryter på et vis med de organiske assosiasjonene verket vekker, med en mer maskinell følelse som resultat.

Løland var i fjor aktuell i Astrup Fearnley Museets Between Rivers, en utstilling som så på elvers rolle i våre liv, og hvordan de preges av menneskeskapte endringer. Lølands bidrag til utstillingen, Mouth 1-4 (2024), har mange likhetstrekk med Tandem. Utrykket er samtidig fascinerende og uattraktivt, ved at skulpturene klarer å vekke sanselige opplevelser som ikke nødvendigvis er estetisk behagelige. Materialbruken, brukte, funne og slitte gjenstander, og skulpturenes former skaper inntrykk av noe levende som strekker seg ut mot betrakteren. Denne gjennomgående utstrekningen inn mot midten av rommet bidrar til en opplevelse der betrakteren ikke føler seg velkommen. 

Lølands verk inviterer til åpne assosiasjoner, uten å gi en tydelig retning. I Tandem opplevde jeg at verkene ble liggende for mye på betrakterens skuldre, ettersom de ga meg vage innganger, uten et sted å lande. Også utstillingsteksten, skrevet av Cecilie Almberg Størkson, fremsto for svevende, med floskler. I stedet for å hjelpe betrakteren med å forstå verkene til Løland; hvorfor disse materialene er viktige for han, hvor tanken bak og navnet på utstillingen kommer fra – la teksten seg mellom som et upresist lag. Det finnes en verdi i denne åpenheten i utstillingen, men med et tydeligere forankringspunkt hadde den vært mer inviterende. 

Denne anmeldelsen er en del av Kunstavisens prosjekt: Kunst og unge stemmer. Prosjektet støttes av Sparebankstiftelsen DNB.