Mulighetene imellom

Margareta Bergman 
OCH...INTE
BO 
Utstillingen står til 6. juni

Å tre inn i BOs utstillingslokale føles nesten som å bevege seg inn i noens stue. De gamle vinduene, det ujevne gulvet og veggene kler Margareta Bergmans utprøvende verk i utstillingen OCH...INTE. Den består for det meste av fotografier, og de fleste av dem har en tekstur som minner om tekstil vev, ettersom overflatene ikke er helt glatte. Den gjennomgående teksturen og de minste fotografienes mørke valnøttrammer gir meg følelsen av å være i en gammel sommerhytte snarere enn et stramt gallerilokale.

Margareta Bergman (f. 1955) er en kunstner som hovedsakelig arbeider med fotografi. Verkene hennes tar ofte utgangspunkt i hverdagslige objekter vi omgås med, men kanskje ikke tenker over. Gjennom bruken av nærbilder, utsnitt og skala, får motivets objekter en tvetydighet der de i betrakterens blikk kan bli både vakre og ubehagelige. Ved å fotografere utsnitt av objekter og skalere dem opp, blir motivene grunnleggende sanselige.  Det er som om motivet stiller spørsmål ved sin egen funksjon, hva de er, og hvordan vi vanligvis ser dem. Dette åpner opp for en mer undrende måte å se det hverdagslige på.

Å være eller ikke være
Tittelen OCH...INTE antyder en dobbelthet eller motsetningsfull tilstand; noe som både er og ikke er, samtidig. For meg peker det mot hvordan Bergman lar verkene åpne seg i flere retninger. Hun leker med tilfeldigheter – kanskje også i utsnitt – og overlater til betrakteren å finne mening i noe utydelig. Utstillingen er kuratert med romslighet i tankene og mye luft mellom verkene. Det er ikke nødvendigvis et klart tematisk skille mellom de forskjellige rommene, men det hele danner en helhet – understreket ved at alle verkene har samme hovedtittel. Enkelte av dem har en større tilstedeværelse i rommet enn andre, som for eksempel små tekstilverk av tau knyttet fast i døren, eller mindre skulpturer i vinduskarmen. Vekslingen mellom store fotografier og mer subtile innslag er godt balansert i rommet.

Blant verkene i utstillingen finner jeg raskt min favoritt: et nærbilde av en finger, printet på papir med frynser nederst og festet til veggen med kartnåler. Motivet er enkelt, en skitten negl og et kroppslig utsnitt, men likevel fremstår det slående vakkert. Fotografiet er i svart-hvitt, og nyansene mellom lys og skygge minner meg om det jeg liker ved filmfotografi; hvordan en liten detalj, som en finger, kan romme samme dybde og fargeskala som et mer sammensatt og større motiv.

Det å løfte noe så trivielt som en finger opp til denne skalaen åpner for en slags intimitet – som om fotografiet gir meg en flik av fingerens eier. Flere av verkene i OCH...INTE har et humoristisk preg, som om kunstneren hvisker meg en subtil vits bakom verket. Ta for eksempel fotografiet av marabou-storken – kjent for å spise åtsler – plassert på fem mursteiner i utstillingens innerste rom. Storken fremstår både frastøtende og fascinerende, ettersom fotografiet er omtrent i naturlig størrelse, noe som forsterker følelsen av at fuglen befinner seg i samme rom som meg. De overlappende fotografiene ved siden av fungerer godt ved siden av fuglen, og bidrar til å skape en følelse av naturens mørke side. Jeg finner hverken tittel eller opplagt kontekst, bare et motiv som insisterer på sin egen tilstedeværelse.

Estetikk uten fasit
Jeg blir først og fremst slått av utstillingens lekende essens. Ikke bare leker Bergman med betrakterens søken etter svar og mening i verkene, men hun opptrer også som sin egen kurator, med en skjult plan. Noen verk er plassert komisk lavt, helt nede ved en stikkontakt, andre høyt oppe ved taklisten. Verkene er tilsynelatende plassert rundt i rommet etter Bergmans selvformulerte prinsipp (som beskrevet i utstillingsteksten): «å tenke så lite som mulig».

I en tid hvor samtidskunsten ofte presses til å forklare sin betydning og funksjon, viser Bergman oss skjønnheten i det uavklarte. For meg ligger det en verdi i hvordan verkene lar det visuelle virke alene – noe som ikke alltid er like lett ettersom det risikerer å tippe over i noe rent dekorativt. Men her bærer verkene på en sanselighet som unngår at de virker flate.

En balansert ubalanse
At verkene i Bergmans utstilling har en lavmælt uro og kroppslighet, dreier seg kanskje om motivenes evne til å konfrontere oss med det banale og hverdagslige, i en usikker kontekst. Det er nesten som vi ser små fragmenter av oss selv og våre omgivelser, men forskjøvet, forstørret og litt ute av balanse. Nettopp i denne spenningen oppstår det rom for frie assosiasjoner. Første gang jeg så utstillingen minte den meg om en avgangsutstilling. Ikke nødvendigvis i det kunstneriske utrykket, men i den utforskende og uforutsigbare måten verkene er plassert i utstillingslokalet. Det er noe lekent og prøvende i formatene, utsnittene og installasjonens veksling mellom større formater og detaljer. Det som riktignok skiller Bergmans verk fra studentenes, er presisjonen som bare kan komme av lang erfaring. Bergman har åpenbart en eksperimentell vilje, ledsaget av en selvsikkerhet. I OCH...INTE er det som om tiden har lagt seg i lag over verkene, uten å gjøre dem unødvendig stive.

Denne anmeldelsen er en del av Kunstavisens prosjekt: Kunst og unge stemmer. Prosjektet støttes av Sparebankstiftelsen DNB.