Gartner med mørtel og strie
Ingrid Lønningdal, Plant Combination, 2025, Indigisol på bomullslerret. Foto: Vegard Kleven
Hos Ingrid Lønningdal kan den kunstneriske prosessen forstås som en type fokusert hagevirksomhet – hvor ulike sjikt og nyanser vokser frem.
Ingrid Lønningdal
Plant Combinations
Soft Galleri
Utstillingen står til 3. august
Synlige lag
Ingrid Lønningdal (f. 1981) kobler i sin utstilling Plant Combinations egne arbeidsprosesser med fremveksten av en hage. Tidspunktet for utstillingen kunne altså ikke ha vært bedre, nå når sommerens hager blomstrer. Kombinasjon mellom det ville og det temmede, møysommelighet og trinnvise prosesser vises i utstillingen i form av den fremtredende tekstilfargen, som fanger oppmerksomheten – den tekstile bakgrunnen virker mer nøytral. Fargene opptrer nærmest som en selvstendig organisme, men er samtidig åpenbart resultat av en menneskelig inngripen via avgrensede former.
Bomullslerreter på en sammenhengende rekke er plassert i øyehøyde langs veggene, med unntak av to mindre arbeider på finérplate. Arbeidenes komposisjon kan kanskje minne om abstrakt maleri, men dette er tekstilarbeider, med en flat tekstur. Strukturen i lerretets fibre og tekstilfargenes transparens skaper motiv uten å dekke til underlaget. Med runde kanter er formene få og store, og skaper et ryddig uttrykk. De elegante og presise formene overlapper i møte med kontrastfarger som gul og lilla, oransje og blå, og bruk av sort mot lyse nyanser, er gjennomgående. Dersom man beveger seg nærmere, kan man se hvordan fargen blør ut og viser vitalitet i møte med tekstilen. Fargene spiller opp de formene, og retter søkelyset mot koloristiske kombinasjoner og interne forbindelser.
Ingrid Lønningdal, Plant Combination IX/IV/III/VII, 2025, Indigisol på bomullslerret. Foto: Vegard Kleven
Fargestoffet indigosol
Teknisk er arbeidene laget med en kjemisk basert tekstilfarge som krever erfaring og ekspertise. Gjennom ulike steg og oppskriftsbaserte prosesser har Lønningdal produsert arbeidene med tekstilkunstner Bente Sætrang som veileder. Tekstilfargen, med navnet indigosol, forankrer koblingen til en hage gjennom et prosessbasert fokus. Prosessen er tidkrevende og arbeidsom slik som i en hage, samtidig som vi legger til rette for at fargene – eller vekstene – skal utfolde seg. Møtet mellom fargene som dannes når de legger seg over hverandre, er en karakteristisk effekt av teknikken.
De tynne sjiktene i for eksempel Plant Combinations IV skaper en luftighet. Lerretet viser en rosa dus form, som et tynt slør av silke. I ulike sjikt og lag er avlange former organisert til en collagelignende komposisjon av rosa, rødt, blått og mørk grå. Det fascinerer meg hvordan fargene kan være så intense og på samme tid transparente. Jeg ser for meg fargede tekstiler som henger til tørk på en snor i solen, der lyset som skinner gjennom gjør at fargen kommer til liv.
Ingrid Lønningdal, Garden IV og Garden II, 2025, Silikatmaling, mørtel og strie på finerplate. Foto: Vegard Kleven
Velstelt inntrykk
I sammenligningen med en hage, står arbeidenes planlagte og velstelte aspekt tydeligere for meg enn det organiske. Formene er satt sammen i harmoniske komposisjoner, både i forhold til hverandre og med tanke på formatets avgrensning. Også utstillingen i sin helhet fremstår som et kuratert rom, i likhet med en godt organisert hage: et rutenett av parseller med levende vekster innrammet av lineære gjerder. Spesielt Garden II og Garden IV gir form til arkitektoniske strukturer i en hage: Mørtel på finerplate minner om betongen som rammer inn bedet, og anvendt strie kan i en hage avgrense og beskytte vekster. Vevnaden er flettet inn, og har en støttefunksjon.
Ingrid Lønningdal, Plant Combination VI/V/II/I, 2025, Indigisol på bomullslerret. Foto: Vegard Kleven
Organismer trenger seg frem
Plant Combinations VI heller mot det organiske, og fargene renner som elver helt inntil lerretets kanter. Arbeidet fremstår for meg som spesielt levende, og fortsetter utover lerrets avgrensning. Der fargene blør inn i tekstilen, synes deres integritet å være nok til å bære hele utstillingen, og jeg oppfatter disse fargene som autonome organismer som trenger seg frem. Fargene synes altså å ville leve sitt eget liv, men er avgrenset av en strukturert prosess. Det dyrkes i Lønningdals utstilling frem en dualitet mellom det autonome fargepigmentet på den ene siden, og den menneskelige viljen til å avgrense det i en form på den andre.
