Bursdagsfest

Tønsberg
Haugar kunstmuseum
Gruppeutstilling
Berre ein hund
Utstillingen står til 24. august

Det går slag i slag i Haugar kunstmuseums rike og sjenerøse jubileumsutstilling Berre ein hund. Utstillingen markerer at museet er 30 år. Den er kuratert av museumsdirektør Ida Bringedal, og består av rundt 135 arbeider av 29 kunstnere, døde som levende.

Én av dem er Kjartan Slettemark, og utstillingstittelen Berre ein hund sender, blant annet, tankene til Slettemarks opptredener som bjeffende puddel på 1970-tallet. For Slettemarks del har Haugar vært viktig, og spesielt tidligere og mangeårige leder Jan Åke Petterssons (1953 - 2023) innsats for kunstnerskapet. Puddelen er riktignok ikke med i utstillingen. Istedet vises tre dokumentarvideoer fra kunstnerens opptredener ved museet, i tillegg til det Warhol-inspirerte silketrykket Selvportrett som Marilyn (2004). Bildet er installert helt for seg selv i enden av et langt og smalt rom. Det er som Slettemark selv venter her, for å ta besøkende imot og geleide oss videre.

Utstillingen åpner imidlertid med et salong-aktig rom og flere malerier i en typisk, gyllen koloritt fra midten av 1800-tallet, samt Odd Nerdrums maleri av et vakkert, solrikt kystlandskap, Fra Citadellet (1976). Mest oppmerksomhet tar Ingrid Kuiters mange arbeider som er installert høyt og lavt. Hun maler godmodige, litt naivistiske figurer på gamle redskaper og husgeråd av tre, og det er en nerve av outsider-art i de sympatiske arbeidene hennes. Det psykotiske slår ut i full blomst i Oleg Kuliks video The Mad Dog or Last Taboo Guarded by Alone Cerberus (1994), som vises på en TV-skjerm på gulvet. I videoen agerer den ukrainsk-russiske kunstneren rabiat hund, som løper naken rundt, bjeffer og liksom-tisser på en forskrekket folkemengde.

Det komiske og irrasjonelle kommer dessuten til uttrykk i Haugar største utstillingsrom, der gotikken er skrudd opp med to store drageskulpturer av Gustav Vigeland og Terje Bergstads (1938–2014) serie Katedral (ca. 1975 – 1980). De tolv tegningene viser den samme katedralen i forskjellige, suggererende farger og vinkler, som drømmebilder tegnet med fettstift. Vis av vis, og for meg enda et nytt og godt bekjentskap, er en rekke tresnitt av Hans Gerhard Sørensen fra 1950-70-tallet. Ett av dem, Borgerkrig (1956) viser en bevæpnet folkemasse ute en regnværsnatt. Og litt lenger bort: to kostelige litografier av Jim Denomie (1955 –2022) med amerikanske urfolk i hovedrollen, Wiener Dog Warriors og Go Cart Custer (begge 2009).

Temperaturen i utstillingens andre del en kjøligere. Her vises det kun samtidskunst, og verkene reflekterer en mer usikker og kanskje mindre human fremtid. For eksempel Verena Winkelmanns kvasi-vitenskapelige nærbilder av planter med kjønnslige former, Field 1-13 (2022), og Synnøve Sizou G. Wettens video Is this now XXYX (2019), av androgyne mennesker som ser utforskende på hverandre i et futuristisk univers. Ikke minst vises Jennie Bringakers installasjon Some Velvet Morning (2025). Den består av smaragdgrønne velurputer, dandert som en stor, deformert menneskekropp. Putene har selskap av små, sølvfargede katteskikkelser. De ligner en slags romvesen. Installasjonen har et post-apokalyptisk preg, liksom kattene koser seg på vraket av den menneskelige kroppen. Bringakers skulpturer dukker dessuten opp flere ganger i utstillingen: ute i borggården, i inngangspartiet og i samme rom som en presentasjon av Andy Warhols suppebokser, som vennlige gallionsfigurer for utstillingen.

Berre ein hund er en veldig god jubileumsutstilling. Mange av arbeidene går i dialog med museets historie og utstillingshistorikk. Med sin lille stab kan museet vise til et jevnt over faglig sterkt program. Utenfor er det planer om å lage ny skulpturpark, og parkens første tilskudd, Trond Meyers skulptur Blå flathatt, har skapt rabalder og stort engasjement i Tønsberg. Jeg synes Haugar klarer å sette kunsten først. I likhet med Berre ein hund, gir utstillingene mye å se på, både til et hjemlig publikum og et mer spesialisert kunstfelt. Det er en god oppskrift.