Mens tiden står stille, får jeg et brev i posten

Mette Edvardsen: Time has fallen asleep in the afternoon sunshine
Oslobiennalen, Myntgata 2, Oslo

Brevformatet pågikk i perioden 1.- 6. desember 2020

I 2010 initierte Brüssel-baserte norske Mette Edvardsen (f. 1970) kunstprosjeket Time has fallen asleep in the afternoon sunshine. Her sto memorering av litteratur sentralt, som ledd i en pågående prosess med å skape et bibliotek av «levende bøker». Selvet tittelen på prosjektet er et direkte sitat hentet fra romanen Fahrenheit 451 av Ray Bradbury fra 1953. Boka som inspirerte Edvardsen til dette prosjektet, handler om et samfunn der bøker blir forbudt og brent, og menneskene fra dette samfunnet lærer seg bøkene utenat for å kunne fortelle dem videre.

Prosjektet ble først vist som et performativt verk fra september til oktober 2019 på Oslobiennalen. En gruppe mennesker hadde stilt opp i prosjektet med å memorere en selvvalgt bok – eller: learn by heart, slik Edvardsen foretrekker å beskrive det på engelsk. Personene skulle representere hver sin bok og sammen fremstilles som et levende bibliotek. Besøkende kunne aktivt delta ved å velge ut eller på forhånd reservere en bok som de fikk gjenfortalt av disse «levende bøkene», slik en ser i denne videosnutten fra Oslobiennalen. Hver opplevelse av Time has fallen asleep in the afternoon sunshine var et personlig møte mellom en lytter og en levende bok.

Under korona-pandemien ble kunstprosjektet videreutviklet og tilpasset en tid med sosial distansering. De «levende bøkene» hadde tidligere støttet seg på hverandre ved å lese for og lytte til hverandre, som en måte å memorere bøkene på. Under pandemien fortsatte prosessen deres med brevskriving. De «levende bøkene» skrev og sendte hverandre brev med memorerte passasjer fra bøkene. Den naturlige videreutviklingen for Edvarsen ble å tilby publikum «levende bøker» som brev. I perioden 1.- 6. desember tilbød Oslobiennalen et utvalg «levende bøker» på en rekke ulike språk. I tillegg til norsk, kunne man velge seg en bok på engelsk, fransk, spansk, tysk eller italiensk.

Jeg ønsket meg tre bøker og fikk mitt tredje ønske på lista oppfylt. Nå kunne man kun få en bok per leser, og I am Monkey av Wu Ch’êng-ên ble min levende bok. Jeg fikk nå en grunn til å sjekke postkassen hver dag i noe som føltes som en evighet. Min «levende bok» kom hele veien fra Belgia i en konvolutt med fargerike blokkbokstaver med gule og grå teipbiter. I konvolutten var det et brev i collage-form. Jeg tenker meg at alle levende bøker er forskjellige, så alle lesere har sikkert også fått ulike former for brev. Mitt kom med en apekatt og en liten personlig notatlapp som forklarte at dette var første kapittel av en engelsk utgave av I am Monkey oversatt av Arthur Waley.

Et håndskrevet brev er sjelden kost i vår tid, hvor selv feriekort begynner å bli sjeldne. Det å få en fortelling skrevet for hånd i brevformat ble noe helt spesielt for meg. Det opplevdes nærmest intimt. I en tid hvor avstanden mellom bekjente og venner har vært stor, var det noe helt eget å føle på nærheten fra min «levende bok» i Belgia.

For videre lesning om kunstprosjektet, kan jeg anbefale bokutgivelsen Time has fallen asleep in the afternoon sunshine – A book on reading, writing memory and forgetting in a library of living books og essayet IMMATERIELL LITTERATUR av Frøydis Århus fra Oslobiennalens publikasjon: Oktober 2019.