– Vi måtte gjøre noe med kunstkritikken

Hva var målet med etableringen av Kunstavisen i januar 2020?

– Før etableringen forsøkte legatet å finansiere kunstkritikk som ledende aviser kunne publisere gratis, men modellen fikk ingen oppslutning. Problemet med manglende kunstkritikk i pressen strekker seg mange, mange år tilbake i tid og nedtrappingen har foregått over lang tid. Utviklingen har aldri blitt reversert. Etter hvert ble jeg mer og mer ergerlig over at viktige utstillinger ikke ble anmeldt, og en dag foreslo jeg overfor styret i Eckbos legat at vi burde lage en egen kunstpublikasjon – og slik ble det. I og med at legatet i høyeste grad er interessert i og støtter opp under norsk kunstliv, var det ikke helt unaturlig. Nå, etter 6,5 år er vi godt tilfreds med Kunstavisen og det fotfestet avisen har fått i norsk kunstoffentlighet. Ikke minst er vi tilfredse med et stadig økende antall anmeldelser og de meget habile kritikerne som er knyttet til avisen.

Eckbos Legat har selv en ganske spesiell kunst- og kulturhistorisk samling?

– Ja, vi har nok en av landets mest eksentriske samlinger, med kunst fra 1400- og 1500-tallet og frem til 1900-tallets modernisme. Samlingen har en unik historie i norsk sammenheng. I tillegg til bortimot tusen kunstverk har vi en sølvsamling på mer enn 800 objekter, 14 000 fotografier og en stor mengde inventar og gjenstandskultur. For ikke å snakke om et historisk arkiv på mange titalls hyllemeter som det har tatt år å ordne.

Har legatet planer for samlingen? Får vi se noe av den?

– Eckbos Legat eier jo også Villa Eckbo i Kristianiasvingen i Oslo og vi er inne i en prosess med Oslo kommune for å få eiendommen omregulert til offentlig bruk, slik at huset blir tilgjengelig for besøkende. Det blir restaurant, utstillinger, kulturaktiviteter av ulike slag. Vi planlegger for at deler av det autentiske inventaret kan være i bruk, sammen med skiftende visninger av verk fra samlingen. I løpet av de siste årene har vi fotografert og registrert det meste og mye blir gjort tilgjengelig digitalt gjennom programmet «Kunstrom». Når alt er klart, kan man logge seg inn der og se på alt fra Japan- samlingen til et komplett sølvservise til 74 personer.

Japan-samlingen?

– Legatstifteren Eivind Eckbo oppholdt seg noen måneder i Japan i overgangen 1905/1906. Det ble en skjellsettende opplevelse, og en varig påvirkning. Resultatet ble at Eckbos Legat donerte en samling på rundt 200 utsøkte japanske tresnitt til Nasjonalgalleriet, som utgjør kjernen i Nasjonalmuseets samling av japanske tresnitt i dag. I forbindelse med donasjonen reiste direktør ved Nasjonalgalleriet, Jens Thiis, hjem til Eivind Eckbo, der han fikk velge hvilke arbeider han ville ha. Legatet selv har også andre japanske objekter i samlingen. Til høsten blir det en utstilling på Drammens Museum, av kurator Widar Halén, tidligere direktør for Kunstindustrimuseet i Oslo. Han fikk forøvrig nylig en keiserlig orden for sitt arbeid for å fremme japansk kunst og design!

Hvorfor akkurat Drammen?

– Drammens Museum dokumenterer ikke bare lokalhistorie, men også globale handelsruter fra 1700- tallet. Denne handelen gjorde Drammens borgerskap velstående og har gitt museet en unik samling. I tillegg har museet en japansk hage.

Eckbos Legat samarbeider også med Vigelandmuseet?

– Gustav Vigeland var og er en av Norges fremste kunstnere. Det synes også Eivind Eckbo, som var Vigelands personlige venn i tillegg til å støtte Vigelandsparken med betydelige beløp – og sten!

Sten?

– Eivind Eckbo var innehaver av selskapet British Norway Granite Company, som drev utvinning av byggesten langs Iddefjorden. Dette er lite kjent, men sten derfra ble brukt til å bekle hovedbanestasjonen i Buenos Aires og Hotel Ritz i London. Etter hvert eide Eckbo også Tønsberg Mekaniske Stenindustri, og kunne levere sten til byggeprosjekter hvor som helst. Og til Vigelands skulpturer.Etter all sannsynlighet kommer stenen til Monolitten fra Eckbos brudd. Vigeland modellerte Eivind Eckbo i 1934, og hans sønn Eivind jr. var visstnok modellen for Sinnataggen.

Så samarbeidet med Vigelandmuseet bygger på en tradisjon?

– Det kan man trygt si. Men vi har også fremtidens billedhuggere for øye, og derfor har vi vært med på å lage stipendutstillinger i samarbeid med Mesén og Vigelandmuseet, et museum som underfinansieres av Oslo kommune. Men, Eckbos Legat stipendutstilling i Vigelandmuseet kom egentlig i stand som en del av markeringene rundt legatets 100- årsjubileum. Men resultatet ble så bra at vi ønsket å fortsette. Så det blir stipendutstilling i år også!

Du er åpenbart en god omdømmebygger – hva vil du si er dine fremste egenskaper som formann for legatet?

– Dette er det ikke opp til meg å si så mye om, men jeg kan jo si såpass at jeg har vært svært opptatt av å ha en hyggelig og konstruktiv atmosfære i styret. Jeg har også vært opptatt av at vi som styre selv skal gå ut og lete etter gode prosjekter, og ikke bare sitte passivt å vente på at telefonen skal ringe. Mye av det vi har gjort de siste årene har vært et resultat av egne initiativer. Omdømmebyggingen har skjedd gjennom, for eksempel, å bruke Eivind Eckbos navn i utstrakt grad, som til redningsskøyten Eivind Eckbo og Eckbobanen, et av de største enkeltprosjektene som Eckbos Legat har støttet. Jeg er rimelig sikker på at legatstifteren sitter et sted og smiler fornøyd over måten vi forvalter arven fra ham. Jeg håber han tenker «Well done»!

Hva har ditt arbeid for legatet gitt deg personlig?

– Jeg har fått en forsterket interesse for samfunnet rundt. Legatet har to oppgaver: den ene er å tjene penger og den andre er å bruke en del av disse til gode, samfunnsnyttige formål. Med økende alder betyr det meget å arbeide med noe annet enn det rent forretningsmessige. Det har gitt meg mye. Et legat som vårt opererer i en gråsone mellom det private og det offentlige. Eckbobanen, som jeg nettopp nevnte, er det beste eksempelet på det: Idrettsklubben Ready hadde i mer enn 10 år arbeidet for å realisere en ny kunstisbane på en sliten grusbane eid av kommunen, men prosjektet stod i stampe. Da vi sa vi kunne finansiere selve isbanen, falt brikkene på plass og Ready fikk bl.a. overta nevnte tomt fra kommunen.

Har du satt en retning for det videre arbeidet i Eckbos Legat?

– Nei, retningen settes av vedtektene. Jeg er sikker på at Espen Amundsen, som nå tar over som styreleder, og det øvrige styret vil gjøre en utmerket jobb.

Den dype interessen for 2. verdenskrig

I tillegg til dine mange styreverv og ditt arbeid innen, blant annet, shipping, har du i flere år vært sakprosaforfatter?

– Jeg benevner ikke meg selv som forfatter, men at jeg har skrevet om 2. verdenskrig, er riktig. Det har vært med god hjelp fra Tom Kristiansen [red. professor emeritus ved Universitetet i Tromsø, tidligere tilknyttet Institutt for forsvarsstudier, Forsvarsmuseet og Sjøkrigsskolen], som nok er den med størst kompetanse på 2. verdenskrig i Norge i dag. Han var min veileder da jeg skrev en utvidet masteroppgave i 2015: Luftslaget om Storbritannia: realiteter og myter. Jeg har også skrevet om slagene ved El-Alamein i Nord-Afrika, som også omfattet realiteter og myter.

– Jeg har studert 2. verdenskrig i 20 år, men har i 65 år lest om 2. verdenskrig. Først nå fremover kan jeg for alvor vie min tid til skriving. Det er en dyp interesse jeg har, men jeg vil understreke at skrivingen er en hobby.

Har Eckbos Legat også støttet prosjekter knyttet til militærhistorie?

– Ja, vi er forpliktet gjennom våre vedtekter å støtte Oslo Militære Samfund. Det har vi gjort gjennom mange år, med betydelige beløp. På Tom Kristiansen og mitt initiativ støttet Eckbos Legat, under Koronapandemien, en supervellykket foredragsserie på Litteraturhuset i Oslo: Dypdykk i den 2. verdenskrig. Det skjedde i et særdeles godt samarbeid med historiker, forfatter, journalist og, den gang, direktør ved HL-senteret, professor Guri Hjeltnes – og med strålende assistanse fra hennes stab ved HL-senteret. Vi hadde topp foredragsholdere fra hele verden, inkludert norske. Legatet har altså støttet diverse prosjekter som har med forsvaret å gjøre.

Om vennskapet med Hans Rasmus Astrup og Haaken A. Christensen

Du var nær venn med både kunstsamler Hans Rasmus Astrup og gallerist Haaken Christensen – kan du avslutningsvis beskrive hva hver og dem har betydd for deg?

– Ja, det kan jeg. I og med at vi nå snakker om kunst, er det ingen tvil om at Haaken var den som, i sin tid, tente en gnist hos meg. Jeg hadde ikke en nevneverdig interesse for kunst før jeg traff ham, men han lærte meg hvordan man ser på bilder, vurderer kunst og han var dyktig til å beskrive bilder. Vårt vennskap strekker seg tilbake til midten av 1970-årene. Hans Rasmus var en mann med en dyp interesse for kunst, han hadde sikker smak, en god intuisjon og et forbløffende instinkt i forhold til det å kjøpe god kunst. Han var imidlertid ikke særlig villig til å forklare hvorfor han likte et bilde. Kanskje oppfattet han det som for personlig? Han var jo en mann som, i utgangspunktet, ikke likte å dele sine innerste tanker. Haaken, Hans Rasmus og jeg hadde hyppig selskapelig samvær – gjerne i forbindelse med jakt og fiske – og de første årene, når det ble diskutert kunst, lyttet jeg og lærte.

Har du et kunstverk som betyr mye for deg, i så fall hvilket?

– Gunnar S. Gundersens maleri Uten tittel fra 1975 er et bilde som betyr spesielt mye for meg, kanskje fordi motivet er så annerledes enn hans øvrige produksjon. Det er et fantastisk bilde som jeg kjøpte av Haaken Christensen etter nesten tre års bearbeidelse. Bildet hang hjemme i hans leilighet i Thomas Heftyes gate. Jeg har også flere bilder som jeg kjøpte av Haaken, men det er dette som betyr mest.

Det var Richard Arnesens handlekraft som i sin tid førte til at Kunstavisen ble sjøsatt. Nå trer han ut av sine offentlige verv, men vi håper at interessen for kunstkritikken og blikket for det som rører seg i norsk kunstliv består – og at han fortsatt vil følge avisen han selv tok initiativ til.