Utstyrt med pensel og kamera

Vestfossen Kunstlaboratorium
Rolling, Action ... Paint
Utstillingen står til 21. september

Spenningskurve
Tittelen på sommersesongens utstilling på Vestfossen legger opp til et drivende plott. Noe handlingsdrevet, som vi var på innspillingen av en film – men hvor opptaket liksom morfer over i maling. Det kraftfulle materialiseres imidlertid i liten grad i utstillingens konkrete og konseptuelle stoff. 

På papiret vekker utstillingsideen en viss interesse. Kuratorene Paul Carey-Kent og Jari Lager (sistnevnte driver et galleri i Köln og sto bak en presentasjon av sør-koreansk kunst på Vestfossen i 2016), ønsker å se nærmere på forholdet mellom maleri og film, i praksis video. På åpningsdagen ble det gjort et poeng ut av utstillingens internasjonale komponent, med 19 kunstnere «fra flere verdensdeler», hvorav to er norske; Ørnulf Opdahl og Kristian Evju. Mange ukjente navn figurerer, men slik jeg forstår det er alle kunstnerne primært malere, selv om praksisene ikke lett kan føres sammen. Resultatet blir som helhet uengasjerende, til tross for fine innslag. Mange av kunstnerne virker å være fra egen stall. En problematisk kryssgang med galleristens kommersielle interesser kan anes, men hovedproblemet for utstillingen er at ideen bak forblir uforløst og ullen.

Fartsaspektet kommer helt konkret til uttrykk i noen malerier og filmer som dveler ved infrastruktur, vei og transport. Eksempelvis skal britiske Darren Almond lenge ha vært opptatt av jernbanen som en inngang til å reflektere rundt tid. I utstillingen viser han et maleri med tall lagt over hverandre (Entropy XI, 2018-24), i et tilstøtende rom vises en projeksjon av en video med et togsett i bevegelse (Schwebebahn, 1995) – Europas eneste som henger fra sporene (i Wuppertal, åpnet i 1901). Scener er vist opp-ned, i en seig og industriell bevegelse. Det er ingen åpenbar forbindelse mellom maleri og video, utover dvelingen over hva som er fysisk mulig og noen litt generiske kunstneriske utvidelser av disse gitte premissene, i representasjon av verden.

Jen Orpin, også fra England, maler på sin side tomme motorveier og overganger, visstnok tatt fra hennes egen reise fra Manchester for å besøke sin slagrammede far. Denne motorvei-melankolien forsterkes og forklares ved at det parallelt vises en video (laget av Grace Long Yung Yu) hvor hun forteller om forholdet til far og vei (Motorway, My Memory, 2024).

Gjensidig påvirkning
Å peke på at maleri og film drar næring av hverandre, er så klart ingen radikal påstand. Maleriet har i varierende grad dannet klangbunn for modernitetens mekaniske og linsebaserte bilder, etter hvert bevegelige, ikke minst via maleriets evne til å skape stemninger og visuelle effekter. Kameraets inntreden omformet også maleriske idealer. Tenk bare på impresjonistenes hyppige bruk av beskjæring, som om komposisjonene hadde oppstått i mørkerommet. Det er i det hele tatt en uformelig myriade av mulige kryssvirkninger, og fra malerens ståsted handler det ofte om å bruke fotografi som direkte forelegg for malerier.

Rolling, Action ... Paint bryr seg ikke så mye om å spisse og definere, som å se på distinksjonen mellom film og video. Utstillingen ser ut til å nøye seg med løst å koble alskens maleri med bevegelige bilder, for å skape en slags vag bevegelse mellom mediene. Noen av kunstnerne jobber eksplisitt i et post-digitalt landskap, hva har for eksempel det å si? Kristian Evjus realistiske malerier drar veksler på KI-genererte bilder, imaginære wienersalonger som han maler ut i stort format i grønnlig skjær (The Project og The Project II, 2024). Matthew Stones digitale oversettelse av Matisses dansere, som igjen genererer nye dansescener i maleri og video, har noe interessant ved seg, i en slags teknologisk utklassing av det eldgamle mediet maleriet. Men den postulerte sanseligheten blir også tørr, med en tvungen intuisjon. Siktemålet «forholdet maleri/film på nivået til den individuelle kunstneren» blir ikke ordentlig integrert i utvalget av verk, siden mediene som flat betegnelse rommer alt og ingenting. Hva er det vi skal frem til?

Mellom kunstnerisk idé og illustrasjon
I praksis blir grepet en type insisterende formidling av de ulike kunstnerskapene, men ender altså opp i et forvirrende uttrykk. Det viser seg at rundt halvparten av kunstnerne selv har laget videoer som ledsager maleriet, med enkelte unntak i et litt stivt oppsett med vegghengt skjerm og øreklokker. Flere av disse jobber allerede med film som en del av sin praksis, uten at de nødvendigvis står i direkte relasjon med utstilte malerier. Resten er en mer dokumentarisk filming av maleprosessen, laget enten av kunstneren selv, eller eksterne. Det poengteres blant annet hvordan Ørnulf Opdahls maleprosess er filmet i time-lapse av eget barnebarn. Internt refererende blir det også når vi blir fortalt at Ben Rivers har laget en film om maleren Rose Wylie, som har laget et maleri av en av hans filmer.

Lange dvelende omganger med penselen og intervjuer med kunstnerne inngår i utstillingen, noen såpass lange at de skaper tidkrevende avbrudd i utstillingens generelle flyt. I utstillingen signaliserer disse intervjuene først og fremst at filmmediet i seg selv, og formale overganger til maleriet, er av sekundær betydning. Den viktigste prioriteten er utvilsomt det eleverte malerarbeidet i atelieret. Som publikum sitter vi igjen med følelsen av en merkelig mellomløsning som i alle fall fjerner seg fra det filmatiske. Men samtidig satses det på at betrakteren skal bruke lang tid på å sette seg inn i mer eller mindre fengende kunstnerskapene på skjermen. Maleriet som henger ved siden av blir simultant forklart, og de får dermed et preg av illustrasjon i et magasin.

Frihetssøkende hoppe
I den friere tilnærmingen hos kunstnerne som allerede beskjeftiger seg med kamera eller animasjon, med en bevissthet om filmatiske virkemidler, er det utvilsomt mest å hente. Dette materialet påtvinges ikke maleriet som forklaring. En underliggende absurdisme kommer til syne, blant annet i tyske Tilo Baumgärtel gåtefulle og teatrale malerier ledsaget av en animasjonsfilm (Vesuvius, 2023) tonesatt av indiehelten Sufjan Stevens hyllest til vulkanen Vesuv – her klinger mediene mer uanstrengt sammen.

I særklasse, og utvilsomt det friskeste innslaget, er chilensk-peruvanske Ivana de Vivanco. En fortellende evne er godt gjennomført i det farge- og formsterke maleriet Holding Function (2023), hvor en stående og gestikulerende hest med røde støvlebein er omgitt av finurlige og plastiske menneskefigurer. Parallelt ser vi en stilisert og humoristisk video i samme univers, La Yegua de Santiago (2023). En hest, mer spesifikt en hoppe, legger seg på benken i psykoanalyse og legger ut om sine traumatiske opplevelser. De Vivincos saftige overskudd får sagt noe om tradisjonelle maktsymboler, undertrykkelse og kvinnekamp. Hennes bidrag blir således lengst værende på netthinnen, ikke som enten maleri eller film, men som noe givende et sted imellom.