Studiobesøk – Damla Kilickiran

Utsmykningen av A-blokka i det nye regjeringskvartalet, som er hennes første offisielle utsmykning, er nå ferdig montert. Tidligere i år mottok hun 5-årig arbeidsstipend og nå jobber hun mot en gruppeutstilling på Haugar kunstmuseum og en separatutstilling på K.O.S.A.

I serien  Studiobesøk spør Kunstavisen aktuelle kunstnere om utgangspunktet for deres kunst. Hvilke ting, saker, personer, fenomener eller temaer har lagt grunnlaget eller påvirker kunstnerskapet? Jeg har besøkt Damla Kilickiran i hennes studio på Romsås. 

– Psykosen var faktisk min inngang til kunsten, og er en slags tilstand jeg på mange måter simulerer i mine installasjoner. Psykosen oppleves både som et sammenbrudd av den verden man kjenner, og samtidig som starten på en ny, ukjent verden – der de gamle reglene og verdiene ikke lenger gjelder. I det psykotiske er verdihierarkier og ontologiske forhold destabiliserte, og på sett og vis er det jo litt det kunstnere holder på med, man destabiliserer verdisystemer og skaper, i beste fall, nye. 

Kunstnerskapet ditt er ganske materialbasert – kan man se noe av denne tankegangen i arbeidene dine?
– For tiden jobber jeg med to materialforskere på UiO, Cana Elgvin og Andreas Rosnes. Når jeg har funnet et materiale som interesserer meg, så splitter jeg betingelsene for hvordan det materialet eksisterer på ulike måter og gestalter den prosessen. Jeg ser oftest etter om det finnes en egenskap eller et attributt i materialet som ikke gir seg til kjenne med en gang – en tonalitet, en refleksjon, en diffusjon, eller liknende. I dette tilfellet ser vi inn i atomstrukturene til bestemte materialer. Noen ganger finner jeg noe i splittelsen, kanskje en linje til noe historisk, noe bortglemt, og noen ganger finner jeg ingenting. Jeg vet ikke hvorfor jeg gjør det, jeg bare gjør det. Kanskje fordi det er en måte for meg å komme nærmere porøsiteten i tilværelsen på, kanskje handler det om en lojalitet til en erfaring som har vært bærende for meg rent privat.

Jeg liker å forandre på ting så mye som mulig. Jeg har en nesten nevrotisk tilnærming til aspekter ved et materiale, det kan være en tekstur, en tegning eller en funksjon i et metall, og få materialet til å hoppe inn i sin motsats. Eller å forsøke å opprettholde en spenning i tvetydighet så lenge som mulig. Det er vel det der med å lykkes å få ting til å veksle mellom ulike status og historier i ett eneste øyeblikk, det er noe forunderlig med det, like forunderlig som å se et meteorittregn. Den slags spenning synes jeg også å se i for eksempel Marius Engs kunstnerskap, og særlig i hans nåværende utstilling The Sign of Four på Oslo Kunstforening.

Kollegaer
– En annen motivasjon som driver meg i min praksis er så klart mine kollegaer. Vi prøver alle å følge med på hverandre, og de samtalene og utvekslingene som oppstår imellom oss er utrolig inspirerende. Det er oftest i relasjon til andre, uansett om man har en samtale eller ser på noe noen har gjort, at innsikter og substansielle ting oppstår. Noen ganger blir man oppmerksom på et spørsmål man ikke visste at man hadde, eller at en formulering av et spørsmål oppstår i møte med noen bare i løpet noen minutters samtale. Et slikt møte kan prege arbeidet ens i flere år. Jeg tror nesten alt mulig kan oppstå mellom mennesker.

Marcia Sá Cavalcante Schuback
– Marcia Sá Cavalcante Schubacks poetiske filosofi og boken Att tänka i skisser: essäer om bildens filosofi och filosofins bilder har lenge vært en utrolig viktig kilde for meg – jeg vender stadig tilbake til tekstene hennes. Da jeg leste henne første gang, opplevde jeg en sterk, og, paradoksalt nok, språkløs gjenkjennelse. Gjennom hennes måte å skissere opp hvordan uuttalte, og unnvikende tanker, gåtefullt viser seg, både i ord og i bilder, opplevde jeg at jeg forstod noe på et dypere plan. 

Søking etter plasser 
– Jeg leter etter historie som ikke er skrevet og verdener som har gått bort. Det siste stedet jeg dro til i Tyrkia var Hekates tempel i Lagina, og den plassen satte virkelig spor. Det ga meg en viktig erfaring. Å stå på bakken, omgitt av mange fragmenter fra en totalt svunnen tid... Jeg tror nesten at hele Tyrkia er sånn. Enkelte steder er jo nesten som en egen hjerne. 

Har du et sted i Oslo som du har et slikt forhold til?
– Ja, det har jeg, men det er hemmelig (hehe). Men for eksempel broen i Middelalderparken som er kuttet rett av, er et slikt sted – det trenger ikke være så mystisk, og i Svartdalen – der er det noen ting.