Giovanni Battista Tiepolo «St. Lucias siste Nattverd» (1747-48)

Giovanni Battista Tiepolo (1696-1770) var den venezianske og italienske senbarokkens mest pudrete geni. Han var en maler hvis virtuose evner i enhver skala og ethvert format gjorde ham til blant det 18. århundrets mest begavede og suksessfulle malere. Italia, Tyskland, Spania – Europa var Tiepolos lekegrind og ikke minst hans dekorative utsmykningsarbeid er blitt synonymt med det voldsomme, overstrømmende billedspråket som han langt på vei var den siste representanten for.

Men han satte sine talenter også i tjeneste for mer klassisk religiøse oppdrag. Ikke at hans St. Lucias siste nattverd er beskjedent i relativ betydning; Bildet, som måler 222 x 101 og befinner seg i Santi Apostoli i hjembyen Venezia, viser i Tiepolo-termer likevel en hagiografisk fremstilling som må kalles intim. Til Tiepolo å være er det en nesten påfallende from fremstilling av St. Lucia som mottar oblatet i det hun liksom allerede er i ferd med å forsvinne i martyrologiens mysterium; de lukkede øynene peker frem mot den dystre skjebnen – St. Lucia er helgen for alle med øyesykdommer eller synslidelser. Ifølge senere versjoner av legenden skal øynene hennes ha blitt skåret ut under tortur – i andre utgaver skjærer hun de selv ut for å motarbeide en manns beundrende blikk. Uansett ser vi den blodige kniven og fatet hun ofte bærer som sin helgenattributt liggende i den fantastisk forkortede forgrunnen.

Tiepolo utpensler hele scenariet i raske, summariske strøk, nesten hektiske i sin lette tilnærming til mediet. Han er en suveren kolorist; de myke tonale overgangene og sjatteringsspillet mellom valører i gråhvitt, orpiment- og okergult, sand, persiskblått mot kobolt, smaragdgrønn mot sort, brun bronse. De arkitektoniske detaljene så typiske for hans tilnærming rammer scenografisk inn hele dramaet som bibelsk teater, med et ekstra par tilskuere på balkongen. To kjeruber svever over det hele og foregriper Lucias inntreden i det andre kongeriket som er Guds.